Nytt nummer av Ugly Things, og som alltid ender jeg med en liten sjekkliste. Her en kjapp gjennomgang:
Sick On You: The Disastrous Story Of Britain’s Great Lost Punk Band er tittelen på boka fra Andrew Matheson, vokalist i The Hollywood Brats. «Anyone who was ever in a band or is in a band will relate to this book, and, after reading, anyone who was never in a band won’t want to be in a band, but weill be immensely entertained» avsluttes omtalen med her. Av spesiell interesse for oss nordmenn selvfølgelig, Casino Steel var jo medlem her.- Har omtalt den nye to-binds utgaven av FLEX! på bloggen, her får verket også strålende omtale. Undertittelen sier det meste: Discography Of North American Punk, Hardcore And Powerpop 1975-1985. Dette er livsverket til Burkhard Jaerisch, en ufattelig enmannsjobb med diskografisk informasjon, bilder og omtaler av mer enn 10.000 utgivelser. Omtalen her ledsager avet intervju med mannen, som starter med det åpenbare spørsmålet «Why did you do this?». Omtalen avsluttes med «I’ve gotten tons of great stuff in my 15 years in the reviewing game, but this is the first book I’ve received that left me shaking my head in amazement. Buy it.»
- Lang artikkel om Elliott Murphy, nok et sort hull i min samling som det kanskje bør gjøres noe med. I det minste bør jeg vel høre gjennom hans 70-talls album. Låtskriver av rang.
- Hver gang jeg ser en reklame for eller omtale av Bear Family sine utgivelser blir jeg fristet. 18-CD samlingen Jerry Lee Lewis at Sun Records er selvfølgelig for spesielt interesserte, men med 2 medfølgende bøker setter denne tyske labelen nok en gang standarden for hvordan definitie arkivutgivelser skal gjennomføres. Som de selv sier i reklamen: «This is the sort of project that only Bear Family delivers.»
- Jeg kjøpte aldri samlealbumet Beatles 1, følte vel at jeg hadde det mest nødvendige av The Beatles fra før. Den oppdaterte utgaven 3-disk utgaven kalt 1+ er imidlertid noe annet, med promovideoer til de 27 låtene pluss ytterligere 23 videoer på den tredje disken. I følge omtalen her både ser og høres alle disse bedre ut enn noen gang tidligere, for materialet har selvfølgelig eksistert der ute. Obligatorisk kjøp.
- Alternative TV samleren Viva La Rock’n’Roll får god omtale, den samler alt disse britiske punkrockerne gav ut i årene 1977 til 1981 over 4 CD-er, og inkluderer et 20-siders hefte.
- C.A. Quintet sitt album Trip Thru Hell har stått på ønskelista en god stund. US psych-utgivelse fra 1969. Her er det den nye nyutgivelsen fra Sundazed (de har gitt den ut tidligere også) på gullfarget vinyl som blir omtalt i positive ordelag.
- Clear Light sitt selvtitulerte album fra 1967 er ute i remastret stereo på CD fra Big Beat, med 20-siders hefte. Omtalen fra AllMusic som Tidal også videreformidler starter med å si at de var en fattigmannsutgave av The Doors. Det blir litt for lettvint og urettferdig. Den remastrede lyden her omtales som «sparkling», og det låter ganske så friskt fra dette vestkyst/LA-bandet.
- Sundazed er ute med en 2xLP som samler The Electric Prunes:Singles 1966-1969. Originale mikser fra mastertaper, noen mono, noen i stereo, låter visst knallbra. Sannsynligvis en god introduksjon til et band jeg dessverre ikke har noe av i samlingen på vinyl fra før.
- Light In The Attic gir ut på nytt Lee Hazlewood sine tre album for MGM fra perioden 1967-68, The Very Special World of Lee Hazlewood, Lee Hazlewoodism: Its Cause And Cure, Something Special. Obligatoriske supplement til LiTA sin fantastiske There’s A Dream I’ve Been Saving boks.
- Gearbox sin 12-tommer Nico: BBC Session 1971 er en nyutgivelse av The Peel Sessions 12-tommeren fra 1988, men da med ny tittel.
- Har et litt slapt forhold til Ten Years After, blir fort litt masete blues/boogie i mine ører (enda mer så med gitarhelt Alvin Lee solo), men de ser flotte ut disse 2xCD nyutgivelsene av den selvtitulerte debuten fra 1967, live-LPen Undead fra 1968 og Stonedhenge fra 1969, alle med monomikser og/eller diverse bonusmateriale. Så har man historikken på plass før de to neste albumene, høydepunktene i diskografien til TYA, Ssssh (1969) og Crickewood Green (1970).
- Big Beat tar for seg San Francisco psykedelia fra 1966-68 på samle-CD-en Golden State Psychedelia. Kommer med grundig bakgrunnsinfo i heftet og lyden er knall sies det her.
- Dokumentaren All Things Must Pass – The Rise & Fall of Tower Records som jeg nevnt tidligere har jeg nå sett, og er vel litt enig i den litt lunkne omtalen her. Det stilles ikke mange kritiske spørsmål, og filmen virker mer å være en tribute («feel of an informercial»), men greit å kjenne til historien, og helt OK tidtrøyte.