Göttemia fra Halden har holdt på i snart 15 år og har dukket opp på diverse splitt- og samleutgivelser fra blant andre labelen/kollektivet Tonehjulet Kräftpest. De står også bak Trigger Happy Fat Family, Göttemias første egne 12-tommer så vidt jeg kan finne ut. Personellhistorikk gjennom årene kjenner jeg ikke til, men med denne utgivelsen stiller de med ny vokalist, Christer Jensen er ute, inn har kommet Ricky Norum, som også spiller synth (!). Han ser ut til å ha glidd rett inn i bandfamilien ut fra det vi ser på omslaget og det medfølgende heftet, som stort sett består av bilder. Her framstår de som de fjerne slektningene til familien på omslaget til deLillos sitt Trist å være glad album, de fra gården innerst i dalen hvor bilvrakene har tårnet seg opp, hunden glefser og kua rauter titt og ofte fra et fjøs som ikke har sett maling siden krigen. Å leke med det lett degenererte og litt smakløse er ikke noe nytt i rocken/punken, her hjemme finner vi Göttemia sine musikalske og tematiske åndsfrender og inspirasjonskilder i for eksempel Anal Babes og Turboneger.
Jeg stiftet først bekjentskap med Göttemia i episode tre av Kristopher Schau sin Rassisme-serie fra 2012, med en intervjusekvens som bandet sannsynligvis ikke glemmer så lett. Punk/hardcore altså, av den rå, skitne og litt ville typen som kanskje har mer som mål å underholde enn å formidle noe konkret budskap (ingen trykte tekster her, så for min del er det bare låttitler og enkelte ord jeg klarer å snappe opp). Ikke noe feil med det, og rølpete feststemning får vi så det holder her, selv om vi under det lett kaotiske lydbildet kan finne lett vemodige, ja nesten folkaktige melodier, som f.eks. «Caligula». De tre første låtene på EP-en, «WWJD», «Scumbag» og «Caligula» klokker inn på to og et halvt minutt til sammen, og høres ut som en og samme låt delt i tre. En slik underliggende mollstemning finner vi også i «Sourpuss» og «Priority», en låt som treffer blink med et svært fengende refreng, her svinger det så det lukter svidd. Svinger gjør det meste her, men også «I Am The King» får kryss i margen for ekstra hardt og friskt driv. Kryss blir det også for «Thumbs Up», men her for et noe overraskende mellomspill som med litt velvilje kan sies å være en tanke progga, med synth og gitar i flerstemte bevegelser, kanskje det musikalsk mest «arrangerte» øyeblikket på EP-en. Avsluttende «Dig In» er eneste låt her som legger seg mot mer Sex Pistols aktig og mer bluesbasert punk, høy stemning her også, og de bruker det siste drøye minuttet på å sette strek på rockfinalevis.
12-tommeren skal spilles av i 45RPM hastighet, noe som vanligvis gir høyde for bedre lydkvalitet, men det er vel neppe hovedargumentet for å gå til innkjøp av denne utgivelsen. Produksjonen er rå med mye energi og trøkk, som jo er viktig å få formidlet her. Det følger med et 16-siders hefte, et flott «family album» med fargebilder. Jeg skulle gjerne sett tekstene trykket her, noe vinylfolk alltid setter pris på. Uansett en gjennomført utgivelse som lover bra før en eventuell albumdebut (selv om det kanskje allerede er spilt inn med den gamle vokalisten, men lagt på is av ulike grunner) og viser at Göttemia live må være en staselig opplevelse. Fin pressing også. Kan bestilles fra Tiger, Big Dipper eller Platekompaniet. Se også H. Opptøyen sin omtale av utgivelsen i Luna Kafé.
