Etter den sterke EP-debuten var det lov å ha store forventninger til Torgeir Waldemar sitt debutalbum. EP-en viste en moden låtskriver og en sanger med så stor autoritet og så mye inderlighet i stemmen at han i norsk sammenheng nesten stiller i sin egen divisjon. Tre av låtene fra EP-en har blitt med over til albumet, men versjonene her har fått et løft produksjonsmessig og er i likhet med de øvrige låtene blitt krydret med små detaljer og enkle arrangementsmessige grep. Resultatet har blitt et helstøpt album som både er lekkert å høre på samtidig som det er gitaren, stemmen og låtene som er i fokus. Enkelte av låtene er bygd opp rundt samme lest, «Across The River» har for eksempel likhetstrekk med «Take Me Home», men det gjør lite når det uansett er snakk om variasjoner innenfor en amerikansk folk/rock-tradisjon. «Streets» legger seg tett opp til Neil Young på flere vis, en hyllest i så måte kanskje. En mer konkret hyllest får Townes Van Zandt, hans «Highway Kind» er eneste coverlåt på albumet. Dette føles som et naturlig valg, både låten og måten Waldemar gjør den på glir rett inn i helheten her. Waldemar har tidligere trukket fram The Notting Hillbillies sitt album som en stor inspirasjonskilde, en låt fra det albumet hadde vært et spenstig og kanskje modigere valg, siden Knopfler sin melankoli lett kan bli tatt for ikke å stikke så dypt, noe som selvfølgelig ikke stemmer. Det ser for øvrig ut som om «Highway Kind» ikke er inkludert i den digitale utgaven av Waldemar sitt debutalbum.
Av andre høydepunkter kan den nærmest episke «Insomnia» nevnes, med en fantastisk slidegitar, men det er rett og slett ingen dødpunkter på dette albumet, ikke noe fyllmateriale. Låtene er sterke i seg selv, det ligger mye livserfaring i tekstene, men ikke minst så oser det autentisitet av framføringene. Et album som fortjener at man setter seg ned med tekstene i handa og blir med på reisen med full oppmerksomhet. Det er mye melankoli og moll her, men selv om den avsluttende «Remedy» ikke akkurat er lystig, setter den strek på en oppløftende måte og understreker at balansen mellom å skue ned og opp er ivaretatt, også gjennom albumet. Årets norske utgivelse? Utvilsomt en sterk kandidat, som nærmest tatoverer Waldemar inn på det norske blues/folk/americana-kartet for alltid.
Denne dobbelt-LPen er i motsetning til debut EP-en presset på tykk vinyl, og gravering er gjort i Oslo, av Tor Harald Degerstrøm. Skal vi dømme av lyd- og pressekvaliteten her, ser det ut til at «THD» gravert inn i matrisen blir for et norsk kvalitetsstempel å regne framover. Og med sitt flotte utbrettsomslag og innercovre med tekster er dette rett og slett et førsteklasses vinylprodukt. Kan bestilles fra Tiger, Big Dipper eller The Garden.
