Mark Knopfler er selvfølgelig en eminent gitarist, og jeg kan nesten ikke bli lei når han drar sine soloer med sin spesielle fingerteknikk, gjerne av den mollstemte typen. Vokalen hans fungerer også bra når låtene passer, men han kjenner nok sine begrensninger der. Det første albumet til Dire Straits er utrolig slitesterkt, og har ingen dårlige låter. Jeg liker alle deres album fram til og med Brothers In Arms, men spar meg for «Walk Of Life». Jeg har fulgt Knopfler sin solokarriere med et halvt øye, og hadde ikke så veldig høye forventninger til Privateering. Det var kanskje like greit, for dette var ikke så altfor interessant. Produksjonen er også lekker, gromlyd, uten noen skarpe kanter, og jeg har ingening i mot at albumet er lavmælt, sedat og tilbakelent, men for meg blir beholdningen en håndfull låter av den melankolske typen, hvor Knopfler krydrer stemningen med sine typiske soloer på elektrisk gitar. Tittelkuttet, «Redbud Tree» og «Kingdom Of Gold» hører jeg gjerne igjen, sammen med «Bluebird», som høres ut som en lett omskriving av «Black Magic Woman», spilt inn etter leggetid. Beklageligvis er dette den eneste av de mange bluesbaserte låtene jeg synes fungerer, resten av dem blir ganske uinteressante, spesielt de mer shuffle-baserte. Selv ikke munnspillet til Kim Wilson fra The Fabulous Thunderbirds klarer å få dem til å skinne. De tidlige Thunderbirds platene struttet av energi, de halvakustiske blueslåtene på Privateering er så slappe at man nesten ser gyngestolen vugge. Et par mer folk-inspirerte låter fungerer også brukbart, så noe å glede seg over er det, men også mye jeg aldri vil bruke tid på igjen. Teknisk sett er vinylutgaven super, strøkne pressinger, god lyd, solid utbrettsomslag i tykk papp, og fine fargerige innercovre. Kan kjøpes hos The Garden eller Platekompaniet.
