Richard Hawley sine tidligere album har vært fine bekjentskap hvor han har vist seg som en crooner verdig å bli sammenlignet med Scott Walker, mens gitaristen Hawley har holdt en lavere profil. Dette tar han igjen i fullt monn på det nye albumet Standing At The Sky’s Edge, hvor fuzzgitarer maler de forholdsvis enkle låtene utover et bredt lerret. Og med hjelpemidler som ekko, romklang og flanging/phasing, kan resultatet også kategoriseres som en slags mørk og vibrerende psykedelia. Det fargerike omslaget trekker også inntrykket i den retningen, og passer godt til innholdet, for dette er til tider utrolig lekkert. Ser vi på selve låtene, er det lett å trekke sammenligninger til Simon Bonney (Crime and the City Solution) og hans like vakre Forever album, gitt ut på Mute Records i 1992. Og da må jeg også trekke frem Mick Harvey (Birthday Party & The Bad Seeds) på samme label. Hawley har med Standing At The Sky’s Edge gjort det klart at han hører hjemme blant de beste av disse mørke stemmene litt utenfor allfarvei. Vinylutgaven er upåklagelig: dobbel vinyl, strøkne pressinger, utbrettsomslag, booklet og albumet på CD. Kan bestilles fra Big Dipper, The Garden eller Platekompeniet. Albumet er så bra at jeg vurderer å bestille et opptrykk av omslaget, nummerert i 500 eksemplarer. Vinylfans bør også sjekke ut Richard Hawley Singles Club.
