Kategori: Utenlandske utgivelser

Rowland S. Howard er kanskje mest kjent som gitarist i The Birthday Party og sentral bidragsyter til soundet som gjorde dem til et banebrytende band, sammen med Nick Cave og Mick Harvey som to andre sterke kreative krefter. Og jeg skal selvfølgelig heller ikke glemme Tracy Pew, bassisten med cowboyhatten. Senere gjorde Howard mye annet, og Six Strings That Drew Blood er en flott presentasjon av hans lange karriere som også inkluderte to solide soloalbum. Her får vi smakebiter fra dem, fra Crime & The City Solution og These Immortal Souls, og fra hans samarbeid med Lydia Lunch og Nikki Sudden. Selv om jeg har det aller meste her på vinyl fra før var dette ikke noe å tenke på for min del, denne måtte jeg bare ha. Jeg bestilte mitt eksemplar fra JB Hi-Fi i Australia og den ankom godt pakket. Alle LP-ene var strøkne og heftet var suverent, med mange bilder jeg ikke hadde sett før. Kort oppsummert en svært lekker utgivlelse. Tror ikke noen norske forhandlere har tatt den inn foreløpig, det burde de gjøre.

Interesserte bør også sjekke ut filmen om Howard, Autoluminescent, som kom i 2011, to år etter at han gikk bort. Til slutt en smakebit fra hans første soloalbum, Teenage Snuff Film fra 1999, åpningskuttet «Dead Radio» i et strålende konsertopptak, med Mick Harvey bak trommene.

Hills fra Göteborg har holdt det gående noen år med sin instrumentale psykedelia av den mer meditative typen hvor låtene er improvisert fram. Og la det være sagt med en gang, hvis du ikke har sansen for lange låter hvor bassen stort sett gjentar samme mønster i lange perioder, mens ting ellers utvikler seg svært sakte, bør du nok stå over. Det er er også et slags dronepreg over dette, veldig repetitivt, og de oppgir selv Velvet Underground som referanse i den sammenhengen. Et visst likhetstrekk med Swans kan man kanskje også finne. Selv om Swans er langt mer brutale og støyende så har de noe til felles i det rytmisk suggererende. De to låtene her fyller en hel LP-side hver, og det utkrystalliserer seg etter hvert både skiftende stemninger og antydninger til melodier. Vinylutgaven kommer i to varianter, en på svart vinyl og en på transparent med rød splatter. Begge i 250 eksemplarer, splatter-utgaven kan du bestille fra Cardinal Fuzz.

Med sin stødige personlighet og musikalsk ufeilbare retningssans har multi-instrunentalisten Mick Harvey vært et essensielt medlem i band som Birthday Party, Crime & The City Solution og ikke minst Nick Cave sine Bad Seeds. Han har også flere utgivelser bak seg under sitt eget navn, blant annet et par album med fokus på Serge Gainsbourg (Intoxicated Man og Pink Elephants). I tillegg har han også etablert seg som produsent for andre artister som for eksempel PJ Harvey (nei, de er ikke i slekt). Four (Acts Of Love) er hans hittil mest helstøpte album, med Sketches From The Book Of The Dead fra 2011 som en god nummer to, men så er dette også de to albumene hvor han har skrevet de fleste låtene selv. Alt stemmer her, albumet henger godt sammen, fint balansert mellom det mørke og det oppløftende. Og det blir ikke stort vakrere enn dette, min foreløpige klare favoritt til årets album, selv Nick Cave sin Push The Sky Away må finne seg en plass bak, selv om Cave er en mer karismatisk vokalist. Jeg var kjapt ute med forhåndsbestilling fra Mute, og fikk et eksemplar lekkert signert med sølvpenn. LPen er ellers tilgjengelig fra The Garden og Platekompaniet.

Etter å ha gjordt rent bord foran 9000 tilskuere på årets Norwegian Wood trenger vel ikke Nick Cave noen nærmere introduksjon. Selv om hans siste utgivelse Push The Sky Away ikke er blant hans aller beste, så har han etterhvert en så stor katalog av knallbra låter å velge blant, at det å fylle et par timer uten dødpunkter ikke er noen stor utfordring. Push The Sky Away er selvfølgelig obligatorisk for fans, og det er slett ikke noe dårlig album, men det er såpass rolig at det blir litt endimensjonalt i den retningen. Kanskje velger Cave å kanalisere sine mer rocka ting gjennom Grinderman. Deluxe-boksen av albumet ble utsatt noen uker, så den ble ikke sluppet før nylig. Bra da at det var verdt ventetiden, med tilleggsmateriale som seg hør og bør: 2 vinylsingler, DVD, CD, men rosinen i pølsa her er en vanvittig flott reproduksjon av Cave sin notisbok, som dokumenterer en del av den kreative prosessen rundt låtene på albumet. Komplett med gule lapper! Den kan umulig ha være billig å produsere, så prisen på boksen lar seg forsvare. Finner ingen norske leverandører som selger boksen, men den kan fremdeles bestilles fra NickCave.com. Vær også klar over at det finnes en variant av LPen som kommer med en ekstra 7″.

Denne mye omtalte og kritikerroste utgivelsen ble sluppet i fjor høst, men havnet ikke i min platehylle før nå. Bandet ser ut til å ha lykkes med å spre en myte om at stedet de kommer fra nord i Sverige, Korpilombolo, har sterke voodoo-relaterte tradisjoner. Fleip (trolig) eller fakta, det høres selvfølgelig eksotisk ut for utlendinger som heller ikke så lett kan verifisere påstanden, men musikken til Goat står seg godt uavhengig av denne settingen, selv om den kan sies å ha et visst tribalt preg. Låtene tar gjerne utgangspunkt i enkre riff, bevegelser som gjentas og utbroderes i løpet av 3-4 minutter, krautrockaktig. Goat klarer å veve sammen fengende låter der bass, gitarer (med eller uten vreng), perkusjon og sangen alle har like viktige roller. Sangen består forøvrig av repeterende og manende strofer hvor tonene synes å være viktigere enn ordene, som jeg ikke alltid får med meg, og ikke står tekstene trykt heller. Jeg tror de har benyttet en del parallelle opptak av unisone vokalspor, skapt en effekt rundt den kvinnelige vokalen som kan minne om for eksempel Perry Farrell i Jane’s Addiction. Ellers har musikken et ur-psykedelisk preg, med folkemusikk-inspirerte toner og innslag av afrikanske pop-funk rytmer. Det siste gjør at jeg kan høre likhetstrekk med Talking Heads sin suverene Remain In Light, selv om Goat er en helt annen type band, og langt mer rufsete. World Music er et album som vokser fort. Believe the hype!

Vinylutgaven har allerede blitt trykket i flere ulike utgaver, i mange fine farger. Big Dipper har to ulike utgaver inne av LPen, jeg bestilte den rimeligste varianten på den svenske Stranded labelen, og det viste seg å være på flott blå-gul vinyl. Innpakkingen er ellers noe av det flotteste jeg har sett på lenge, gimmick-omslag med mønstret hull i forsiden, slik at mønstret på innercoveret vises gjennom og skaper et lekkert fargespill. Den andre varianten Big Dipper har inne er på Rocket (UK) labelen, men det opplyses ikke noen flere detaljer, så hva slags vinylfarge denne har vet jeg ikke. Men den svenske på Stranded var lekker nok!

Gitarist Larry Coryell har vært svært produktiv helt siden starten på 60-tallet, og diskografien hans inneholder mye snacks for jazzrock/fusion fans, selv om han også har gitt ut mye innen andre og mindre elektrifiserte jazzsjangre. I 2011 kom Larry Coryell With The Wide Hive Players på vinyl, men ferske The Lift kan vel regnes som hans første fusion-utgivelse på en god stund, i hvert fall på vinylformatet. Et sprekt og variert album fra 70-åringen, en fornøyelse å lytte til. Mye god jazz og jazzrock fra de siste 20 årene finnes bare på CD, men vi kan jo håpe at enkelte utgivelser finner veien til vinyl etter hvert, både fra Coryell sin katalog og for eksempel fra Allan Holdsworth sin tilsvarende. Det er Wide Hive Records som står for vinylutgaven av The Lift, og det må vel sies at det er en ganske enkel sak, ikke utbrettsomslag og uten trykt innercover eller noen innlegg. Pressingen virker å være god, mitt eksemplar hadde litt svai og det var noen synlige flekker på vinylen, men ingen av delene påvirker avspilling nevneverdig. Ser ut som om den kan skaffes fra CDon, i tillegg til utenlandske leverandører som Amazon.

Ghost fikk en nyttig boost da Fenriz var tidlig ute og gav dem thumbs-up, men nå står de støtt på egne bein, signert til Universal med dette andrealbumet. Musikalsk er dette et ganske typisk album nummer to, de samme ideene gjentas, med bedre produksjon og litt strammere regi. Det vil si melodisk rock, fine harmonier, lett fordøyelige låter som bare hinter til metal i form av enkelte gitarriff, men både gitarer og trommer har et slør av silke over seg, alle skarpe kanter er polert bort. Tekstene derimot, og den visuelle presentasjonen, er like utilslørt «satanistisk» som tidligere, og det er vel også på image-siden at dette bandet scorer flest poeng. Til tross for at det okkulte her både er noe tegneserieaktig og virker svært markedsførings-spisset, gir dette likevel musikken en ekstra dimensjon, hvis man har sansen. Trekker man bort dette, sitter jeg igjen med en følelse av at det rent musikalske her ikke når helt opp. Mye her minner om det Blue Öyster Cult produserte i sine gullår, men ingen av Ghost sine låter når opp til deres beste. Likevel, et velprodusert og gjennomført album er det utvilsomt.

Denne skandinaviske utgaven av albumet på blank vinyl er presset i 2000 eksemplarer, med utbrettsomslag i solid papp med innlimt booklet, og kan trolig ennå bestilles fra Bengans, men de opplyser ikke spesifikt her hvilken utgave de selger. Kanskje er det denne utgaven Platekompaniet også har. De øvrige variantene på rød vinyl var det ikke mulig å bestille til Norge, men selvfølgelig kan disse kjøpes via eBay, Discogs og andre kanaler. Det er uklart for meg om disse utgavene har utbrett med innlimt booklet, så kanskje er denne «skandinaviske» utgaven et bra valg, den ser i tillegg ut til å være mer limitert enn disse øvrige variantene.

B/B/S/ er en eksperimentell trio bestående av Andrea Belfi (trommer, electronics), Aidan Baker (gitar, bass) og Erik Skodvin (gitar). Baker kjenner vi fra ambient metal duoen Nadja, mens Skodvin forbindes kanskje mest med Svarte Greiner, hans dark-ambient alter ego, og ambient-elektronika-duoen Deaf Center. Skodvin står også bak den flotte labelen Miasmah Recordings, som står bak mange fine vinylutgivelser i den eksperimentelle retningen, også dette nye albumet med B/B/S/. Med Baker fra Nadja hadde jeg forventet mer bråk og hvit-støy gitarvegger, men her går det ganske rolig for seg, gitarene benyttes mest til å lage rolige stemninger, og i den grad bass er brukt, er det for å sette en droneaktig bunn. Belfi rammer det hele inn i løse rytmiske mønstre og svevende symbaler. Summen er ikke utpreget mørk heller, selv om det heller i den retningen, med drag mot det mystiske. En ganske behagelig lytteopplevelse, hvor man kan oppdage noe nytt ved gjentatte lyttinger, blant annet i det vage lydmalende samspillet mellom Baker og Skodvin sine gitarer. Som det meste Skodvin tar i, kan også B/B/S/ anbefales.

Vinylutgaven er en pen sak med trefarget omslag hvor fargene, som sikkert illustrerer de tre medlemmen, også går igjen i labelen, enkelt og elegant utført. Pressingen er også OK, selv om pick-upen beveger seg litt i høyderetning ved avspilling på mitt eksemplar, hadde ikke dette noe å si for lydkvaliteten, svært lite knitring å høre, noe som selvfølgelig er viktig for denne musikken. Utgivelsen er limitert til 500 eksemplarer og kan bestilles fra Sonic Pieces. Du kan i tillegg ta med 7-tommeren Half Moon, og likevel holde deg under tollgrensa.