Kategori: Norske utgivelser

Jeg har tidligere omtalt Narvik-bandet Groms Plass sin forrige studioalbum, Båten Børst, som kom i 2018. Nå er de ute med sitt første konsertalbum, og da smeller de like godt til med en utgivelse i det klassiske doble live-LP formatet. Opptakene er gjort i desember 2019, en romjulskonert på hjemmebane, i Folkets Hus i Narvik. Tittelen Live i Mørketida skulle vise seg å få en utvidet betydning, da vi ikke lenge etter gikk inn i en lengre mørketid med tanke på gjennomføringen av konserter i det store og hele. Dermed blir også dette et dokument fra en tid vi allerede savner, og som vi forhåpentligvis er sakte på vei tilbake til, med konsertsaler fulle av publikum.

Besetningen er den samme som på Båten Børst, i tillegg til at de har med seg sin faste blåserrekke bestående av Jan Viggo Fredheim, Anette Olsen og Børre Berglund. Blåserne tilfører bredde i lydbildet og krydrer den musikalske miksen som Groms Plass står for. En miks som kan oppsummeres som halv-akustisk viserock med elementer av country, blues og folkemusikk med både norske, amerikanske og innimellom også spansk-inspirerte innslag. Ut fra det vi hører av publikum sin respons her så har Groms Plass over tiden spilt seg inn i mange hjerter i sitt hjemlige Narvik. Stemningen er trivelig, publikum er kjent med tekstene, som gjerne er små folkelige historier, noen med typisk nordnorsk lynne, andre mer universelle. Skal jeg trekke fram noen personlige favoritter her blir det de roligere og noe mer  ettertenksomme låtene her, som eksempelvis «Blindpassasjer», «Haparanda hotell», og «Krigeren Grom».

Deep Purple sin doble live-LP Made In Japan ble etter sigende ikke utsatt for noe flikking i ettertid i studio. Uten sammenligning for øvrig så har Groms Plass også valgt å beholde «alt av skavanker og små feilskjær», la opptakene være som de er, og heller gi platekjøperne ekte vare, nærmere en opplevelse av å være tilstede på en konsert. Også teknisk sett er dette, som forrige gang, en strålende vinylutgivelse,  gravering er gjort av Tor Harald Degerstrøm i Oslo, pressingene er strøkne, og platene kommer i plastforede innercovre. Utbrettsomslaget er også flott, inne i utbretten finner vi et vell av fargebilder fra ulike tidspunkt i Groms Plass sin historie. Og så må selvfølgelig forsiden av omslaget nevnes. Det er ikke første gang at det ikoniske omslaget på Elvis Presley sitt første album fra 1956 har blitt kopiert, og det er alltid artig å se nye varianter. The Clash med London Calling er et av de mer kjente eksemplene, og det finnes minst to norske utgivelser som har latt seg inspirere på denne måten (DumDum Boys: Schlägers og Bærre På Jævel Vol. 4), kanskje flere også. Omslaget i seg selv er et godt argument for å ha Live i Mørketida i samlinga, i tillegg til at dette er en fin dokumentasjon av Groms Plass sin musikk og en samling av deres beste låter.

LP-en selges lokalt i Narvik (på Rema 1000), og skal også være å finne i BackBeat i Tromsø. Forhåpentligvis vil den dukke opp i andre platebutikker også etter hvert, inntil det skjer kan man sikkert henvende seg direkte til bandet på Facebook for å få tak i et eksemplar.

Anders L.S. Herlofsen sin solo-debut Supercharger (2016) var et solid og variert gitarrock-album hvor Herlofsen stod for det aller meste selv. Trommer fikk han litt hjelp til og det samme gjelder oppfølgeren II, hvor både Frank A. Tostrup, Kaare J. Holm og Stein Hast bidrar på det instrumentet. Resten tar Herlofsen seg av, og resultatet står ikke noe tilbake for debuten. Fans av streit rock’n’roll av den litt hardere typen med gitaren som midtpunkt vil finne mye å glede seg over her.

Herlofsen kan sine gitar-riff, og ca. halvparten av låtene her faller i kategorien bredbeint hardrock, uten at det melodiøse blir helt lagt bort. Flere av låtene her har slektskap til både Free sine power-akkorder og riff-rocken til AC/DC. Disse referansene dukker opp i skjønn forening i et av de mer fengende sporene her, Don’t Wanna Know. En låt som skiller seg litt ut fra denne mer bluesbaserte hardrocken er Rock Me. Med lett dissonante akkorder og en noe mørkere stemning blir det et av de andre høydepunktene på albumet.

Som på debuten har det også blitt plass til et par akustiske innslag. Coming Around og Mimmi’s Song synes å være to ganske personlige låter, hvor tekstene naturlig kommer mer i fokus. Også i den roligere enden av skalaen finner vi Going Nowhere, en ballade der clean tremolo-gitar  skaper fin balanse før Herlofsen til slutt plugger inn fuzzpedalen og viser hvordan en gitarsolo skal gjøres. Heller ikke her er bluesen langt unna, og vi får også et lite glimt av en slide-solo, noe han gjerne kunne tatt mer i bruk. En stemningsfull låt som lett får tommelen opp. Godt blues-håndverk er også soloene i den andre elektriske balladen her, For Absent Friends.

II tilbyr en ny dose med variert «god basisrock», og likte du Supercharger bør du sjekke ut denne også. LP-en kan bestilles direkte fra Herlofsen via Discogs.

Steinar Karlsen er tilbake med et nytt soloalbum, Destination Venus er hans femte i rekken. To av de foregående, Hanens død (2013) og Tur (2015), er omtalt tidligere her på bloggen, og han har med seg stort sett de samme musikerne i studio denne gangen som på Tur.

«The Goodbye» setter stemningen umiddelbart, en stemning med slektskap til Line Saus og Mark Steiner sin eminente mordballade «Six Feet Under». Karlsen sin historie er uten ord, men tittelen åpner for at lytteren godt kan spinne en lignende fortelling rundt hans sedvanlige velvalgte gitartoner. Men albumtittelen tatt i betraktning er det kanskje heller her snakk om å ta avskjed fra jorden, for Destination Venus ser ut til å være et slags instrumentalt konseptalbum, en romekspedisjon med Karlsen som sjefsastronaut. Hans musikalske univers er ganske jordnært, men romskipet på omslaget minner mer om et luftskip, så her er både musikk og sci-fi konsept samstemt retro.

Låtutvalget er så variert som det kan bli innenfor rammene Karlsen har satt, og selv om dette minner mye om det vi har hørt på tidligere album, har Destination Venus blitt et helstøpt album med både gitarfingre og låtskriving i toppform. I likhet med de andre to nevnte albumene så er også dette et album for de som liker smakfull gitarspelling med behersket vreng, analog klang og en utpreget teft for å plukke de få men rette tonene. Musikalsk trekker Karlsen inn flere elementer, blues ligger naturlig nok i bunnen flere steder, men vi finner også en del inspirasjon fra 60-tallets gitar-instrumentalgrupper her, The Shadows og andre. Låter som «The Karman Line» og «Space Camel» henter inn melodiske vendinger som høres spansk/arabisk-inspirert ut, og tilfører mystikk og eksotiske toner til den musikalske stemningspaletten. Alt vevd sammen til et stilsikkert uttrykk hvor alle bitene glir naturlig inn i hverandre. Fra den syrete «Night Flight» med vreng som nærmer seg nedsmelting av radiorørene, via det musikalske mellomspillet «Weightless» som skaper atmosfære i tomrommet (romklangen klinger lenge der ute) til den puls-senkende og vakre balladen «A Billion Stars».

Jeg kunne trukket fram flere låter her som fint kan oppsummere og fungere som et eksempel på Karlsen sin gitarmusikk, men «Picnic On The Moon» stikker seg ut for meg. Dette høres ut som en nyinnspilling av en gammel instrumentalklassiker, elegant og stilsikker som noen, pakket og ferdig til radiolistene et annet sted, en annen tid. Plukk med deg denne og de andre LP-ene til Karlsen og ta deg en tur dit. Kan bestilles fra Big Dipper og Platekompaniet.

En liten fotnote: LP-en er presset hos Coastal Town Records i Egersund, og pressingen er så strøken som den kan bli, både visuelt og avspillingmessig. Godt å se at et norsk vinylpresseri leverer varene, dette er 180g vinyl av første klasse.

Bergens-baserte October Party Records står bak denne fine LP-serien som nå har kommet til vol. 4. Sammen med Fucking North Pole Records sine Pønk i Norge utgivelser (2018 og 2019) så har vel har punk/hardcore sjangeren aldri vært bedre dokumentert i form av aktuelle samleutgivelser som dette. Utgivelsene i Real Punk Rock Music Is Not On The Radio serien har stort sett blitt distribuert av artistene selv, så helt enkelt har det ikke vært å få tak i disse, men nå har i hvert fall volum 4 blitt tatt inn av Big Dipper. De foregående kan du forsøke å få tak i via Discogs, eller kanskje på diverse kanaler på Facebook. Alle utgivelsene kommer på farget vinyl som matcher omslagene, og det følger med en trykt fanzine i A4-format med informasjon om bandene som er med. Flotte saker!

Nese Rastafari Community sin drøyt 10 år lange eksistens er omsider dokumentert i form av en flott dobbel-LP hvor du også kan lese historien om bandet inne i utbrettsomslaget. I dag kaller de seg bare Nese og har medlemmene Åsmund Nesse (låtskriver, sang, gitar), Hans-Olav Molde (trommer), Gunvald Andreas Hagen (keyboards), Edvard Mjanger (bass), Torbjørn Brandal (gitar), Jon Trygve Olsen (orgel, saksofon) og Andreas Rotevatn (trombone). Flere av disse musikerne finner vi også på Nesse sine solalbum Lysning (2015) og Viser frå Vesterland (2017), og musikalsk sett trekker da også reggaen Nese byr på av og til i retning av Nesse sin godlynte og jordnære visespop. Sammenlignet med for eksempel Grønn Te (Stavanger-band med William Helvik i spissen, som han også er/var å finne i Rub A Dubs) så finner vi mer avtrykk av norsk visetradisjon i Nese sin reggae, i hvert fall i enkelte av låtene.

Grønn Te er likevel en god referanse til hva du finner i rillene her, og det er heller ikke vanskelig å plukke ut høydepunkter blant sporene som står seg godt opp mot annen norsk reggae. «Bala» vugger fint og tilbakelent med et budskap om å bruke kreftene på det som er vesentlig i livet. «Leiken steiken» utmerker seg med effektiv bruk av lekne dub-elementer, det er nesten synd at vi ikke hører mer av dette i flere låter. «Teinemat» er spilt inn i et øvingslokale, men det er noe organisk over reggae-grooven her som fungerer veldig bra. «Fløsekoppen» fyker likevel rett opp som min klare favoritt på albumet. Den låta har en veldig kul monoton groove og produksjon, og en artig tekst som vrir på barnesangen «Lille Petter edderkopp»:

Litle Petter Politi kor e du hen i dag?
Har du mykje so skal gjerast eller e kje du i slag?
Ein ting skal eg sei deg kjere snut;
«Ikkje plag de frilynte, da tek seg ikkje ut.»

Et budskap jeg gjerne skriver under på. Tekstene er trykt på inneromslagene, og får dermed fortjent oppmerksomhet når man setter seg ned med albumet i hendene for å lytte. Det handler mye om frihet, kjærliget og fellesskap, som holdes fram som en motvekt mot det vi møter av stress og kjas og mas i hverdagen. Små gleder, naturen, det medmenneskelige på den ene siden av vektskålen, materiell velstand, rutiner, statusjag og så videre på den andre. Noe rasta-religiøsitet finner vi ikke, men en viss politisk brodd er det i enkelte av tekstene. «Toskahåve» ser ut til å handle om Trump, «Fy skam!» er om matsvinn, mens «Blåblå bane» vil «brenna blåfugl ut av ditta land, senda blåmann blåmann bukken te ei øde strand»:

Da e kje rom for å hjelpa ein mann
som kjeme ifrå eit anna land
Nei, me må passa på oss sjøl
og få oss billig øl

Best of Nese er utvilsomt et fint tilskudd til den relativt lille mengden av norske reggae-album som eksisterer, med et bredt utvalg av varierte låter og gode tekster. Selve vinylutgivelsen framstår også som svært flott, med historien om bandet på innsiden av utbrettsomslaget, og inneromslag med forseggjorte og fargerike illustrasjoner. I tillegg til et opplag på svart vinyl, finnes det en limiterte variant på gul og rød vinyl, som står seg veldig bra til den visuelle helheten her. Begge utgavene kan bestilles fra Nese sin egen nettbutikk, eller Big Dipper.

Denne ble sluppet for et par år siden, men fortjener litt oppmerksomhet selv om det blir litt i ettertid. Small Red Dunkers kommer fra Fredrikstad, og er en trio med Joakim Kalmar på vokal, Wilhelm Sørensen på gitar og Robin A. Olsen på trommer. Tilsynelatende da uten bass, men de to sistnevnte har delt på den jobben i studio. De fire sporene er spilt inn live «i e’ brakke på tidligere Fredrikstad Mekaniske Verksted», finansiert med «hardt opptjente penger fra Fredrikstads industri». De 4 kjappe låtene koker over av energi, først og fremst takket være en skrikende forpint vokal. Under den bankes det fram et knippe ganske enkle, monotone riff, som er mer nedbrutt garasjerock enn punk, og sluttresultatet kan vel sies å ligge et sted der imellom. «Mildew Between My Legs» høres ut som et kjellerband fra helvete som gjør sitt beste for å imitere The Who. Et minutt og 21 sekunder klassisk rock med en vokal du ikke glemmer så fort. De to andre låtene her, «Blood Is Alive!» og «Bite The Crotch» er ikke like kompakte, men byr på mer av det samme med ørlite mer variasjon. Den avsluttende «Yellow Detention» er en tullelåt med gitarklimpring og noe snakking jeg ikke skjønner så mye av, men disse 59 sekundene med bortkastede riller er lett å tilgi sett i lys av de 5 andre minuttene her. Jeg hadde neppe klart et helt album av dette, men denne 7-tommeren byr på frisk moro.

Groms Plass fra Narvik har holdt det gående i snart et par tiår, og har hele 5 tidligere album bak seg, tilbake til det første, På Plass, som kom i 2001. Det er i stor grad Øystein Gravrok som står for tekstene på Båten Børst, mens kontrabassist Ørjan Pleym er den som har flest krediteringer på melodisiden. Gravrok spiller strengeinstrumenter/gitar, det gjør også Knut Haugen og Rolf Markussen, mens Bjørn Framnes står for trekk- og munnspilltoner og Ken Zahl trakterer trommene. Som på forrige album (Brødre i ånden fra 2014) har de på produksjonssiden hanket inn den erfarne amerikaneren Bill Booth, en fyr med så lang fartstid i norsk musikkliv at betegnelsen «norgesvenn» blir en fornærmelse. Han bidrar også med sitt eminente felespill, som glir fint inn i dette samspilte ensemblet. Alle de seks synger/korer, men hovedvokalen er det  Haugen som står for.

«Sjøllagede og kortreiste sanger i nordnorsk språkdrakt» er den kjappe beskrivelsen Groms Plass selv gir, og musikalsk byr de på en god blanding av visepop, country og blues i stort sett akustisk tapning, selv om trommene er produsert lett rockaktig. En liten rockfaktor slipper også til i den bluesy «Monstret i mæ», med en stemning som som hinter til Tom Waits. Melodien og gitarspellinga i «Blind Patron» minner meg Daniel Lanois sin tilbakelente eleganse, mens «Haparanda Hotell» er country-tango med mørk americana-stemning som balanseres med et fengende refreng. Her kommer det godt fram at den flerstemte sangen er et av Groms Plass sine sterke kort, tidvis går tankene til melodiske vokalharmonier jeg forbinder med en 70-talls amerikansk vestkyst-sound, velklingende og vakkert. Det er heller ingen tvil om at Booth sine feletoner tilfører enkelte låter noe ekstra, litt av den samme stemningen som Warren Ellis kan sette i filmmusikken han skaper sammen med Nick Cave. Men det er likevel en gjennomgående godlynt stemning som preger det varierte knippet av låter på dette albumet. Trivelig musikk for en trivelig stund. Med jordnære tekster og nynnbare refrenger skriver og synger Groms Plass seg lett inn blant det bedre Nord-Norge har å by på i denne sjangeren.

Godt er det også å se at selve den fysiske vinylutgivelsen heller ikke er noe venstrehåndsarbeid fra Groms Plass sin side. Den kommer med utbrettsomslag med tekster på innsiden, og vinylgraveringen er gjort av THD Vinyl Mastering/Tor Harald Degerstrøm, som er alene om å tilby dette i Norge i dag. Her er det høy kvalitet hele veien, og når LP-en attpåtil kommer i et foret innercover, blir det prikken over i-en for en gild LP-utgivelse. Det er slippfest for Båten Børst i Narvik i dag, og forhåpentligvis vil det bli mulig å få tak i vinylutgaven flere steder etter hvert.

Â

Jeg har tidligere omtalt Likholmen (Æ/Erling Riibe Ramskjell, Ingeborg Oktober og Stefan Sundström med flere) sitt eminente album Lillelivet, som ble sluppet i 2015. Tidligere i år ble denne tidløse og fantastisk vakre utgivelsen tilgjengelig på vinylformatet, en lekker sak med et innleggsark laget til hvert spor. Unn deg denne reisen bort fra en travel hverdag, hvis ikke dette griper tak i deg er du en kald jævel. Likholmen og denne utgivelsen har nok gått under radaren til mange, men jeg ville ikke ventet for lenge med å sikre meg et av de 150 nummererte eksemplarene denne kommer i.

Sort Blod er så vidt jeg kan finne ut album nummer to fra Lars Kolberg, en country singer/songwriter fra Oslo med føttene godt plantet i asfalten. Jeg tror ikke Sanger Er Som Folk som kom i 2016 ble utgitt på vinylformatet, men Sort Blod finner du i vinylhyllene sammen med singelen fra i fjor, «Stille fra balkongen» / «Fengsel». Ut fra titlene her skjønner vi at de norske tekstene her ikke bare er et vedheng til musikken. Kolberg serverer et fint knippe små og jordnære historier med innsikt til levd liv og utsikt til veier videre. Enkelte ganger reflekterende, men aldri sentimentale, til tross for at de typiske country-steelgitarene for min del alltid trekker litt i den sistnevnte retningen. Tekstene plasserer seg et sted mellom lett romantiserende og typiske country-heartbreak temaer og det vi kan kalle mer outlaw country inspirerte.

Outlaw country begrepet har Kolstad selv et bevisst forhold til, og her legger han vekt på at dette innebærer en holdning knyttet til viljen til å gå sine egne veier, uavhengig av musikkindustrien sine føringer. I «Klær med broderi» kommer det også fram at det det er et element av kredibilitet knyttet til begrepet: «Du blir ikke country av et telecaster-lick. Du blir ikke honky-tonk av bar-besøk hvis du går hjem kvart på 9. Du blir ikke outlaw av å følge boka dag og natt. Du må i hvert fall ha din egen ting å si … Du blir ikke outlaw av en hatt fra Tennessee. Det blir ikke honky-tonk av klær med broderi.»

Sort Blod er spilt inn i Los Angeles over et par uker, og det er lite å utsette på de amerikanske musikerene sine bidrag her, de stiller alle med solid kompetanse fra ganske så etablerte country-sammenhenger. Musikalsk sett tilbyr Sort Blod et variert spekter av countrymusikken: Rolige ballader, småfunky låter, countryblues, laidback swing/shuffle, et par låter som nærmer seg visesjangeren, og han drar også en kjappere Øystein Sunde snakke-country med «Stort sett har hun faktisk ganske rett». «Hvis jeg var bonde» er en stilig Shadows-«Apache»-aktig instrumental som minner meg mye om Steinar Karlsen sine stemningsfulle gitaralbum. Eller er det en fin balanse mellom myke steelgitarer og twangy elgitarer her, men rockefoten er ikke like tung som hos for eksempel Hellbillies, uttrykket her er litt lettere og luftigere. Sort Blod er et variert og solid album fra en artist som norske countryfans bør sjekke ut.

Vinylutgaven av Sort Blod er gjort med omtanke og er tydeligvis inspirert av LP-utgivelser fra 60-tallet som det låner en del tidstypisk layout fra, med blant annet låttitler og «stereo»-logo på forsiden, og stereo/mono avspillingsinfo på baksiden. Ganske så stilrent gjennomført, også ned til lablene. En vinylutgivelse fra en som selv har en del vinyl hjemme, det føler jeg meg ganske sikker på. Innleggsark med trykte tekster følger også med. Sort Blod er limitert til 250 eksemplarer og kan bestilles fra Lars Kolberg selv, eller Big Dipper. Den nevnte singelen «Stille fra balkongen» / «Fengsel» er også tilgjengelig begge steder.

Boktingan er fra Malvik ved Trondheim og har tidligere sluppet hele tre album på vinyl. Boktingen (2013), Toern E Bæst (2014) og D E No DD D Jaaa (2016) kan vel alle oppsummeres som variert rock med humoristiske tekster på trøndersk. Om du i likhet med meg ikke har hørt om bandet før så skyldes nok det at disse utgivelsene i stor grad har hatt et lokalt nedslagsfelt. Tekstene går ofte (løs) på lokale saker, store og små, og det er kanskje også en fordel å være trøndersk for å sette pris på innholdet i disse tre albumene, som til tider blir en slags hemningsløs harselas på (og med) den lokale dialekten. Psykedelivika som ble sluppet i august i fjor er imidlertid et album med bedre potensiale til å fenge et større publikum. Som tittelen antyder er dette Boktingan goes psykedelia, og det gjør de til gangs.

Humor med lokalt tilsnitt er absolutt tilstede på dette albumet også, historiene som serveres er lett absurde og tidvis ganske så morsomme, samtidig som albumet sprudler av musikalsk energi og lekelyst. Boktingan trekker også inn psykedeliske elementer på en troverdig måte, med syrete gitarsoloer, progga synther, space-metal og psych-punk riffing. Spesielt er side A godt gjennomført sånn sett, med høydepunkter som «Tante Brun har vært på besøk» og «Malvik Syrekommune». Skal vi tro Boktingan er det utvilsomt noe som er råttent i Malvik kommune: «Det synes at d syres når d styres.» Det medfølgende heftet Boktingbladet dokumenterer og utbroderer historiene, som likevel forblir litt kryptiske og usammenhengende. Det er nok også meningen, selv om noen av tekstene har et visst lokalpolitisk aktivistpreg over seg.

Boktingbladet er sannsynligvis inspirert av Porcelen Tidende, avisa som var vedlagt Vømmøl Spellmannslag sitt album Vømlingen (1975), og man kan vel også si at Boktingan viderefører en musikkhumoristisk tradisjon som både Vømmøl og Knutsen og Ludvigsen satte på kartet. Det er mye «toill» i Boktingan sin hemningsløse «psykedelia» og selv om ikke all humoren treffer like godt så er Psykedelivika et godt gjennomført album, et friskt pust av musikalsk galskap. Vinylutgaven kommer i to ulike utgaver, 50 eksemplarer er presset på svart vinyl, 100 på dyp mørk lilla. Kan bestilles direkte fra Boktingan.