Kategorier
Litt av hvert

Motorpsycho: Blissard 8xLP boks

NewJelly - Motorpsycho: Blissard 8xLP boks

Joda, en 8xLP boks for Motorpsycho sitt Blissard album er sikkert overkill så det holder, og det kan se ut som om interessen ikke er stor nok til at Rune Grammofon kommer i mål med dette prosjektet, som crowdfundes gjennom NewJelly. Det gikk ikke spesielt bra med NewJelly sitt tidligere Morgenbladet Topp 100 vinylprosjekt, men her skortet det både på produktbeskrivelser og markedsføring. Med bare 12 dager igjen og mindre enn 50% funding, kan det se ut som om heller ikke Rune Grammofon har klart å nå fram til alle potensielt interesserte kunder. Prisen er ikke urovekkende høy, men finanskrisa gjør vel også sitt til at spesiet utenlandske kunder uteblir, som kanskje er hovedmålgruppa, siden boksen vil inneholde Blissard-boka i engelsk utgave. Norske fans har kanskje allerede kjøpt boka på norsk, og kanskje også 4xCD boksen, som har det samme musikalske innholdet som 8xLP boksen.

Det sies maks 1000 eks. i beskrivelsen hos NewJelly, men prosjektet er fullt finansiert ved salg av ca. 400 eksemplarer. Det er derfor litt uklart hvor mange eks Rune Grammofon tenker å trykke hvis prosjektet blir gjennomført. Så langt jeg kan se fra investor-oversikten, er verken Big Dipper, The Garden eller andre forhandlere på banen foreløpig, noe som er litt merkelig. Er det virkelig ingen forhandlere der ute som napper på denne utgivelsen? Prisene for forhandlere ser jo gunstige nok ut. Snuser du på denne så følg med mot slutten, når fristen er ute om 12 dager, er det ikke sikkert det vil være mulig å legge inn bestilling …

02.08.13: Og da er det definitivt: dessverre ikke nok forhåndsbestillere til at det blir noen vinylboks av Blissard. 🙁

Kategorier
Litt av hvert

Folkemusikk på vinyl?

I bladet Folkemusikk nummer 3 har de spurt to norske selskap om deres forhold til vinyl. Karl Seglem ved NORCD er positiv og sier blant annet at de vil øke antallet vinylutgivelser, og trekker fram argumenter som god lyd og en attraktiv innpakning. Ikke overraskende, hans eget album Ossicles var jo et godt eksempel på flott lydkvalitet på vinyl. Frode Rolandsgard hos ta:lik derimot, er ikke noen vinylvenn. Han sier: «Eg meiner at vinyl ikkje er framtida. Vinyl er berre eit alternativ til annonsering eller anna marknadsføring, noko ein gjer for å få merksemd.» Da blir det rødt kort til ta:lik! 🙂

Kategorier
Litt av hvert

Record Store Day 2013

Record Store Day Da var det klart for Record Store Day igjen! Er du så heldig at du befinner deg i nærheten av en fysisk platebutikk lørdag 20. april, bør du vurdere et besøk. Vi andre må satse på bestilling over nett. Leter man litt kan man finne enkelte forhandlere som tar opp forhåndsbestilling på noen utgivelser, men det kan også lønne seg å følge med over helga og utover i neste uke når sannsynligvis både Big Dipper og The Garden vil legge ut noen av RSD-utgivelsene de har igjen. Som vanlig så finner man ikke en 100% komplett oversikt over alle årets RSD-utgivelser på ett sted, selv de offisielle RSD-nettstedene i henholdsvis USA og UK har litt ulike lister. Sjekk også listene fra Wax Poetic.

Et godt råd er å ha is i magen, for det er langt fra alle limiterte utgivelser som selger ut så kjapt, for eksempel så har The Garden fremdeles igjen på lager mye fra fjorårets RSD. Men andre ting forsvinner kjapt og blir bortimot umulig å få tak i for en rimelig penge. Jeg regner med at mange har blinket seg ut enkelte utgivelser, her er noen av de jeg vil ha et halvt øye på:

Ellers er det verdt å notere seg at Back on Black gir ut Mayhem, De Mysteriis Dom Sathanas og Deathcrush, fire Burzum titler og første LPen til Kvelertak, alle i flerfargede varianter. Ukjent antall eksemplarer, men jeg ser at de kan forhåndsbestilles flere steder, blant annet Plastichead, så kanskje ikke så veldig vanskelig å få tak i.

Kategorier
Litt av hvert

Beck: The Information Deluxe Vinyl Package ltd 3000

Beck: The Information Deluxe Vinyl Package Jeg kjøpte denne fantastiske utgaven av Beck: The Information da den kom i 2008, med det musikalske innholdet fordelt over fire 12-tommere og en 10-tommer. Inkludert i boksen er også en stor samling av klistremerker og en tusjpakke, og meningen er da at man skal designe sine egne omslag, siden alle disse, inkludert selve boksen, kommer i en nøytral, lett mønstret, lys blåfarge. En fin sak for vinylsamlere med unger, men jeg valgte å vente noen år til de ble gamle nok til at de lot seg motivere tilstrekkelig for en så viktig oppgave, så først nå i romjula som var tok jeg fram boksen, og de satte villig i gang, mens Beck snurret på spilleren i bakgrunnen, selvfølgelig. Her kan dere se deler av resultatet, og noen bilder fra jobbinga, som var såpass tidkrevende at det måtte to omganger til. Et artig innslag i platesamlinga, med høy mimrefaktor, som det blir kjekt å plukke fram igjen når årene har gått!

Beck: The Information Deluxe Vinyl Package

Ungene jobber

Beck: The Information Deluxe Vinyl PackageBeck: The Information Deluxe Vinyl Package

Ungene jobber

Beck: The Information Deluxe Vinyl Package

Kategorier
Litt av hvert

Rassisme sesong 1

Rassisme

NRK har mer eller mindre sviktet sitt oppdrag hvis vi ser på hvor mye, eller rettere sagt hvor lite av vår rock-kultur de har maktet å dokumentere. Det er et sørgelig faktum at de to siste tiårene ikke er spesielt mye bedre dokumentert enn de to foregående. Hvor mange timer med konsertopptak har de sendt de siste 20 årene? Ikke en gang storheter som DumDum Boys, Raga Rockers, Jokke, Backstreet Girls, Madrugada, Turboneger og Kaizers finnes det mange timene med. Mens BBC sender dagevis med direkteopptak fra festivaler som Glastonbury, og har kvalitetsprogrammer som Later… with Jools Holland, må vi ta til takke med fire minutter spilling framfor et pussig publikum i Lydverket eller lignende oppstyltede markedsførings-sammenhenger. Er vi heldige sendes en eller annen avskjedskonsert. Jeg overdriver nå, men fokuset burde flyttes fra promotering her og nå, til å se verdien av å dokumentere i et historisk lys.

På 90-tallet var noen av oss så heldige at vi fikk inn Bootleg sine TV-programmer som ble sendt utover TVNorge sitt nett da de hadde tatt kveld. Her fikk vi servert konsertopptak med band fra mange sjangre, og selv om dette var enkle produksjoner, klarte de å dokumentere titalls ganger mer av det som rørte seg i norsk rock enn det NRK kan vise til i samme periode. Arkivet til Bootleg eksisterer ennå, la oss håpe at det blir tatt vare på, og tilgjengeliggjort, for der finnes det mye unikt materiale, blant annet tidlige opptak av norske black metal band.

Vel, jeg sporer av … vi skriver våren 2012 og Kristopher Schau tar saken i egne hender. Sammen med Kris, Kris, Kris og Chris, hvorav en Kris er sidekick Kristoffer Dor Sørensen, bedre kjent som Dor Amazon, gitarist i Blood Tsunami, kjører de i gang rock-TV serien Rassisme, som publiseres via YouTube. Konseptet er enkelt og greit, inviter et band i studio, snakk litt med dem og la dem spille en låt. Teknisk sett en enkel produksjon, men kvaliteten på konsertopptakene er stort sett OK. Schau som programleder og intervjuer fungerer bra, han formidler en genuin interesse for musikerne og musikken. Det er derfor kanskje litt dumt at han ser seg nødt til å kjøre på med Jackass humor i tillegg, det hadde ikke vært nødvendig for å fange min interesse. For la det være sagt, her er det en del kroppsvæsker i fri flyt.

Musikken som presenteres over de 16 episodene i sesong 1 er for en stor del hardtslående punk/hardcore/metal, men vi har også akustiske innslag, som for eksempel en fantastisk låt og framføring fra Torgeir Waldemar, et av de absolutte høydepunktene så langt. Jeg må også trekke fram Blood Tsunami som framstår som et suverent band, og her har de hatt full klaff med lyden også. Jeg oppdaget serien ganske nylig, og fikk dermed noen fine kvelder på rad med knall underholdning. La oss håpe at neste sesong kommer i gang snart. Medvirkende i sesong 1 er: Kalashnikov, Kosmik Boogie Tribe, Sweden, Blood Tsunami, André Holstad, Torgeir Waldemar, Göttemia, Orango, Cables, Einar Stenseng, The Good, The Bad and The Zugly, Nekromantheon, Haraball, Anton Ruud i Terapi, Vaya Con Satan og The Evil Eye. God fornøyelse!

Ytterpunkter i kvalitetsfjernsyn

Her bli' de liv, RAI RAI!

Konsertbilder fra de 16 første episodene

Kategorier
Litt av hvert

Universal Norge med stor vinylkampanje

Universal Norge vinylkampanje

Universal Music Norge er klare med det som må være det hittill største slippet av norske nyutgivelser på vinyl. Tidligere i år gav svenske Universal ut på nytt blant annet tre album med November, og to med Hansson & Karlsson, og hvis disse kommende utgivelsene fra Universal Music Norge holder tilsvarende kvalitet, kan vi bare glede oss. Opplagene for de svenske nyutgivelsene var på 1000 eksemplarer, mens de norske er limitert til 500. De svenske var nummererte, vi får håpe at de norske også er det, siden dette gjør utgivelsene hakket mer attraktive for samlere, og det er også ryddigere i forhold til eventuelle senere represser. Her er listen over album som slippes 22. juni:

  • Mods: Revansj
  • Åge Aleksandersen: Lirekassa (med bonus 7″)
  • Vazelina Bilopphøggers: Blå Lys
  • Vazelina Bilopphøggers: Fem Fyrer Med Ved
  • Radka Toneff: It Don’t Come Easy
  • Prudence: Takk Te Dokk
  • Knutsen & Ludvigsen: Fiskepudding! Lakrisbåter!
  • Knutsen & Ludvigsen: Juba Juba
  • The Pussycats: Psst! Psst!
  • The Pussycats: Mrrr… Mrrr…
  • TNT: TNT
  • Raga Rockers: Forbudte Følelser
  • Raga Rockers: Perler For Svin
  • Raga Rockers: Blaff
  • Turbonegro: Ass Cobra
  • Turbonegro: Apocalypse Dudes

Noe for enhver smak her! Verdt å legge merke til er for eksempel at Raga Rockers sitt album fra 1995, Perler For Svin, nå blir tilgjengelig igjen på vinyl. Den originale vinylutgivelsen kom også i 500 eksemplarer og oppnår som regel høye priser på QXL. Smått vanskelig å finne på original vinyl er vel også Prudence og Toneff sine album, og det var også på tide at The Pussycats albumene blir tilgjengelige på vinylformatet igjen. Jeg tviler på om Mods og Vazelina LPene er spesielt vanskeilge å finne på bruktmarkedet til overkommelige priser, men det er uansett et interessant utvalg utgivelser Universal Norge har valgt ut til det som forhåpentligvis ikke blir siste vinylkampanje av denne typen fra deres side.

22.06.12: Det ser ut som om ikke alle utgivelsene har slippdato i dag. Ut fra Platekompaniet sine listinger, ser disse Turbonegro og Mods ut til å være tilgjengelige nå, mens resten har fått utsatte slippdatoer.

Universal Norge vinylkampanje

Universal Norge vinylkampanje

Kategorier
Litt av hvert

Record Store Day 2012

Record Store Day 2012 Lørdag 21. april er det Record Store Day igjen, og det betyr et platebransjen nærmest går amok med nye utgivelser og ikke minst nyutgivelser. Noen såpass limiterte at de kan være vanskelig å få tak i, mens andre blir gitt ut i såpass store «limiterte» opplag at de neppe blir utsolgt på årevis. Ikke alt som blir gitt ut denne dagen er så veldig interessant, men listen over utgivelser er lang, og her er noe for enhver smak. Her hjemme pleier både Big Dipper og The Garden å tilby RSD utgivelser i sine nettbutikker, så det kan lønne seg å følge godt med de neste dagene. For oversikt over utgivelser, se RSD sin hjemmeside. Jeg vil ikke blogge om spesielle RSD utgivelser før jeg eventuelt har dem i hus, men kanskje tipse om noen utvalgte objekter i notatblokka i dagene framover.

19.04.12: Kom over en mer komplett oversikt over RSD utgivelser fra The Stool Pigeon UK.

Kategorier
Litt av hvert

The Aller Værste!: Materialtretthet (1980)

Dette er en del av Norsktoppen, hvor vi kårer Norges beste album gjennom tidene!

The Aller Værste!: Materialtretthet (1980) 132p

Alle involverte ble oppfordret om å skrive noen ord om sin topplassering. JP har tidligere omtalt Materialtretthet i Luna Kafé, og her skriver Asle H. Kiran, Steinar Lundeberg, Håvard Oppøyen og Pål Kløften om albumet:

Lytefri

The Aller Værste: MaterialtretthetMitt første minne om TAV! er at min far syntes navnet var svært passende en gang vi så de på TV. Selv falt jeg heller ikke nevneverdig for bandet da jeg hørte det første gang som 12-åring i 1980. På det tidspunktet hadde jeg ingen bevissthet omkring ”nyveiv”, selv om jeg hadde fått med meg, kjøpt plate med, og likte De Press (men ikke nok til å velge bort en konsert med dem i september 1981 til fordel for en konsert med salige Zoo (!) – et valg som i dag, i et rent musikkhistorisk perspektiv, muligens fremstår som noe uoverveid).

Etter noen år i musikalsk landflyktighet ble imidlertid interessen for både norsk og utenlandsk nyveiv vekket, og jeg forsøkte å finne det jeg kunne av LP’er og til en viss grad 7”. Dette var i 1985-86, så løsningen var å finne skivene brukt. Noen var lett å finne, andre verre. TAV! tilhørte siste kategori (selv om jeg på det tidspunktet hadde lykkes med å få tak på den siste 7”en). TAV!-eiere skilte seg tydeligvis nødig av med Materialtretthet. På en av de mange platekjøp-turer til Oslo fant jeg den omsider en gang på sommeren i 1986. Platebutikken – hvis navn jeg har glemt og som opphørte et par år senere, lå i Dronningens gate, ikke langt fra dagens Filmens hus – hadde også en annen ettertraktet plate til salgs, Boasteins Urgata Hurgata. En av de bedre turene til hovedstaden, selv om de to platene blåste av gårde mesteparten av budsjettet for platekjøp på turen; så vidt jeg husker kostet begge nemlig kr. 60,-. Litt dyrt.

TAV!s Materialtretthet er min udiskutable favorittplate blant norsk utgivelser. Ikke bare mener jeg dette ut fra et rent personlig perspektiv, men i den grad man kan ta på seg noen tilnærmet desinteresserte øyne mener jeg også at det finnes grunner for å kalle den tidenes beste norske plateutgivelse. Det har noe med hvor i det musikalske landskapet musikerne kom fra, hvordan de internasjonale impulsene som Knutsen brakte med seg re-konfigurerte de mange Johnny Banan låtene som ble nytenkt innen TAV!-rammen, hvordan fire låtskrivere kan være så forskjellig men allikevel så konsistent gode, og hvordan låtskrivernes ulike uttrykkene passer hverandre i den graden de gjør. Og ikke minst trommingen. Allikevel er det liten tvil om at dynamikken medlemmene i bandet hadde seg imellom gjorde TAV! til mer enn summen av de fem musikerne – ingen av de mange prosjektene medlemmene hadde siden har, til tross for fine øyeblikk, matchet Materialtretthets geni. Jeg er av den oppfatning at det bare finnes 3 LPer internasjonalt sett som er fullstendig uten mangler; Materialtretthet er en av disse, og den eneste norske utgivelsen som er uten feil. Låtmessig, arrangementsmessig, produksjonsmessig og tekstmessig er den lytefri.

Asle H. Kiran


Hvorfor fortjener The Aller Værste Matrialtretthet å bli kåret til tidenes beste norske album? Tja, for meg er det en selvfølge. Det har naturligvis med at plata kom da jeg var i min pure ungdom og traff meg knallhardt under «formative years». Men det er ikke så enkelt. Bandet og plata har udiskutable kvaliteter, som etter min erfaring annerkjennes av de fleste på tvers av generasjoner, musikksmak og kjønn.

Så hva er det som gjør TAV/Materialtretthet så bra? Her er noen grunner: TAV var unike. I mitt hode må det skyldes at de «oppfant seg selv». Jeg antar at de var influert av andre band og musikere, men de lagde musikk som ikke lignet på noe annet. Når man kan si det om band eller artister betyr det vanligvis at de virkelig har noe å melde – og det hadde TAV. Etter min mening både musikalsk og tekstlig. Musikalsk var det driv og trøkk, uvanlige arrangementer/instrumentering (farfisaorgel!) og rett og slett steingode låter! Tekstene sto ikke noe tilbake, og de var selvfølgelig på norsk, som må ha vært den eneste grunnen til at TAV ikke ble et internasjonalt
fenomen. (Skjønt jeg er slett ikke overbevist om at de var interessert i det.) Det er også verdt å nevne at selv om alle låtene var umiskjennelig TAV så var det likevel en viss variasjon. Noe som utvilsomt skyldtes at de var et kollektiv der flere bandmedlemmer bidro med gode låter.

Og hva mer? Materialtretthet er en plate ingen kunne forholde seg likegyldig til. TAV mente virkelig alvor og ingen som hørte dem var i tvil om det.

Steinar Lundeberg


Jeg har kjøpt Materialtretthet 5 ganger. Og hørt den i hundrevis av timer. Så bra er den! Den er minst like energisk, frisk og freidig i dag som da den kom ut. Låtene koker hodet mitt. Melodiene går rett i blodet, rytmene tar full kontroll over kroppen, tekstene risser som pirquetprøver. Materialtretthet slår like inn i hjernen min. Vidundermedisin.

PS! Sjekk tav.no for bilder og lyd, bl.a. på visitt hos Erik Bye og i Halvsju.

Håvard Oppøyen


Jeg mener å huske at Geir Rakvaag i Nye Takter skrev noe sånt som: «Er The Aller Værste egentlig de aller beste?» i den ene av mange artikler de skrev om TAV! i løpet av deres korte levetid. Og til det er det bare å svare et rungende JA! Selv om vår lille avstemming her gir dem en andreplass, er debuten deres i følge kompilatøren den mest formfullendte langspilleren som har kommet ut her til lands, og det i konkurranse med favoritter siden Barnetimen i 1970, Knutsen og Ludvigsen.

Materialtretthet var uten tvil den første norske langspillplaten som tok inn over seg impulsene fra det som skjedde i Storbritannia samtidig (og kom ikke drassende med Young Lords nå da…). Uten XTC, Clash og 2-Tone, ingen TAV! Dette mener jeg altså i dag. Tar jeg en titt i den blå skriveboken jeg hadde ved min side hver eneste gang Harald Are Lund (og i og for seg Ivar Dyrhaug & Sigbjørn Nedland) var på luften, sier den noe helt annet. HAL hadde spilt «Sheriff of Hong Kong» med Captain Beefheart og spilte så Hong Kong med TAV! Med rød kulepenn står det «Jævla norsk drit!!! (tre utropstegn der altså). Hos meg var det Rough Trade-artister som f.eks. Young Marble Giants og TV Personalities som gjaldt på den tiden (når jeg ikke gikk tilbake til 70-tallets ekvilibrister som f.eks. Gentle Giant og Rick Wakeman). Enhver ska-lignende takt var ikke til å utstå. Heldigvis ble jeg gjort oppmerksom på denne platen igjen mot slutten av 80-tallet og jeg fikk med meg et gjenforent TAV! på Rockefeller rundt 1990.

Bandet hadde fire tekst- og låtskrivere som på nettopp dette albumet var på sitt aller beste. Materialtretthet er stort sett Chris og Lasses låter etter det jeg kan forstå, men det er helheten de fem skapte som gjorde TAV! så utrolig gode. Chris Erichsen var gitarist og rockeren (i hvert fall i det ytre; skinnjakken var alltid på plass på bildene. Tror han hadde en revehale på gitarhalsen også, men det var kanskje ironi?). Den andre gitaristen Lasse Myhrvold var norsk rocks fremste ordkunstner. Han skrev dønn ærlig og inntrengende – ofte politisk – og han hadde en utrolig evne til å vri på kjente ordtak, eller enda bedre: lage nye. I år er det 5 å siden han gikk bort. Harald Øhrn og Sverre Knudsen bytter på å spille Farfisa og bass, og leker seg i alle ender av skalaen mens Ketil Kern spiller de mest lett gjenkjennelige trommene som er å høre i norsk rock. Det kunne ha blitt så utrolig kleint hvis de ikke hadde vært så utrolig dedikerte og ikke minst fantasifulle. De fikk utvikle sin helt egen stil, og de mange timene i øvingslokalet gav dem anledning til å bli usedvanlig samspilte, noe som også høres på livealbumet som ble gitt ut for noen år siden.

Musikken de fem skapte med Materialtretthet startet en ny bølge i norsk musikk, og ingen her hjemme – knapt utenlands – har overgått den hverken før eller siden.

…og så er den pakket inn i det flotteste plateomslaget som noen gang er lagd…

Pål Kløften

Kategorier
Litt av hvert

DumDum Boys: Blodig alvor Na na na na na (1988)

Dette er en del av Norsktoppen, hvor vi kårer Norges beste album gjennom tidene!

Alle involverte ble oppfordret om å skrive noen ord om sin topplassering. Her skriver Leif Bolsø om …

DumDum Boys: Blodig alvor Na na na na na

DumDum Boys: Blodig AlvorBapshuari (1986) var brua mellom det gamle og det som skulle komme, og Blodig alvor … var det absolutt tøffeste som kunne komme fra et norsk rockeband 1988. Knivskarpe låter med überkule tekster servert med en arroganse verdig en Iggy Pop. Som 20-åring var albumet med å gi meg følelsen av å være «tøff & uovervinnelig», i motsetning til alle de andre «streitingene». Etter 23 år høres fortsatt denne skiva ut som en knall biltur en sommerdag. Nidelven stille og blod er ketchup når jeg maner deg fram mens du kjører ihundre, og jeg viser hva jeg kan; i en drøm.

Leif Bolsø

Kategorier
Litt av hvert

The Dream: Get Dreamy (1967)

Dette er en del av Norsktoppen, hvor vi kårer Norges beste album gjennom tidene!

Alle involverte ble oppfordret om å skrive noen ord om sin topplassering. Her skriver Bjørn Skarsem om …

The Dream: Get Dreamy – «I tried to look for you in outer space»

The Dream: Get Dreamy Som et ufo landet Get Dreamy sent på høsten i 1967 – akkurat tidsnok til å bli med i sekken til nissen.The Dream var en kvartett med musikere som hadde en lang og solid fartstid bak seg; Terje Rypdal fra The Vanguards, hadde gått hele veien fra piggtråd, via pop til beat. Tom Karlsen hadde fristet tilværelsen bak trommene i soulbandet little Earl & The Sapphires. Hans Marius Stormoen og Christian Reim var etablerte jazzmusikere, i tillegg til at de hadde vært utmerkete eksponenter for rhythm and blues i Public Enemies.

I 1967 fant de sammen, og både det kommersielle og musikalske ambisjonsnivået overgikk alle andre (The Pussycats inkludert!). The Dream skulle kunne konkurrere med hvem som helst. Så forventningene var skyhøye da Get Dreamy endelig stod i platebutikkene i november 1967. Kritikkene var gode og plata solgte bra. Bandet spilte mye rundt om i landet både før og etter plateutgivelsen, bl.a. vet jeg at de spilte i Steinkjer samfunnshus på etterjulsvinteren i 1968. Til tross for høyt ambisjonsnivå, var det også indre motsetninger. Det har stått å lese flere steder, og Terje Rypdal fortalte meg det selv i et radiointervju jeg gjorde med ham på Levanger i 1987. Hans Marius Stormoen forlot bandet i mai 1968, og The Dream ble ikke det samme som det hadde vært. Nye folk kom til, bl.a. Jan Garbarek, og mange regner også «Dead Man’s Tale» fra Rypdals første solo-LP som en Dream-låt.

Noen gjenforening har aldri vært aktuelt, og dessuten er ikke Tom Karlsen og Hans Marius Stormoen blant oss. Plata kom på CDi 1990, og Wohn Records, visstnok i Sør-Korea, slapp i 2006, uoffisielt, 500 vinyleksemplar på markedet. Coveret var identisk med 1967-utgivelsen.

I 1967 var Terje Rypdal inne i en science-fictionperiode, og både tekstene og musikken bærer preg av det. NRK laget en promotionfilm i excellent tidsriktig svart/hvitt-psychedelia til «Green Things (From Outer Space)» på Munchmuseet. Den ble vist på Pop-korn tidlig i 1968, og har også blitt vist på NRK ved ulike anledninger senere. Kan noen sørge for at den kommer på YouTube?

Musikalsk spriker egentlig plata voldsomt, men allikevel blir det en helhet, og det var vel andre plater fra det samme året som spriket veldig også, uten at det forringer den musikalske kvaliteten og opplevelsen. Over, under og på sidene farer spacelydene forbi, og binder alt sammen. Christian Reim får vist seg fram på «Night of the Lonely Organist and His Mysterious Pals», mens Terje Rypdal farer rundt i fri dressur på hele plata. Det er tydelig at de fire musikerne er i utfolder seg fritt her, uten at det blir lagt hverken kunstneriske eller kommersielle begrensninger. Og det hersker ikke tvil om at Get Dreamy står godt sammen med samtidige plater fra England og USA. Den var fullstendig ulik alt som hadde kommet tidligere og samtidig i Norge.På mange måter kan Get Dreamy sies å være bindeleddet mellom de typiske beatbanda og jazzrocken, for spesielt Terje Rypdal fant fort sin plass der, og Christian Reim var heller ikke borte.

I tillegg til musikken må coveret nevnes. Knut Harlem laget et herlig tidsriktig psychedelisk cover med dobbelt bandbilde i knallskarpe farger, og jeg vet ikke hva Jimi Hendrix mente om coveret, men han likte i hvert fall musikken. Du kan jo bruke «Third Stone From The Sun» som en ouverture, og så la ørene få bryne seg på Get Dreamy i sin helhet.

Bjørn S

NB! På internett finnes et utmerket nettsted som heter DREAM, og salige Willy B. hadde en utmerket artikkel om Get Dreamy i Backstage nr. 3-2007.