Kategorier
Lest

Shindig! #96

Nytt nummer av Shindig!, og som alltid ender jeg med en liten sjekkliste. Her en kjapp gjennomgang:

  • 4-siders artikkel om UK Canterbury-prog bandet Caravan, intervju med gitarist og sanger Pye Hastings. I anledning utgivelsen av den tidligere nevnte svære The Decca/Deram Years boksen.
  • 7-siders artikkel om UK folk-bandet Pentangle.
  • 6-siders artikkel om LA-bandet Redd Kross, som faktisk har eksistert i over 40 år. Albumet Third Eye ramlet tilfeldigvis inn i samlingen min tidlig på 90-tallet, uten å gjøre spesielt inntrykk. Kanskje ikke deres beste, men senere forsøkk på å like disse kritikerfavorittene innen powerpop-sjangeren har også feilet. Ikke at albumene deres er dårlige, men de fenger ikke meg nok, og jeg tviler på at fjorårets album Beyond The Door får meg til å endre oppfatning.
  • 8-siders artikkel om Status Quo, og da er det selvfølgelig den tidlige pop-psych perioden på slutten av 60-tallet det er fokus på. Men som redaktør Jon ‘Mojo’ Mills understreker i sin leder: «I do have a sneaking suspicion that a few long time readers are well-versed in the ‘psych era’ Quo, but will be a bit more sniffy about the ensuing years. Don’t be. They expanded their sound wonderfully, with strong elements of pop, jangle and genleness. A far broader palette than you may expect. More about that next time.» Som en som liker 70-talls Quo vel så mye som 60-talls Quo, så gleder jeg meg.
  • 4 stjerner til deluxe-boksen av The Kinks sitt album Arthur Or The Decline And Fall Of The British Empire. Denne boksen er i et mindre og mer miljøvennlig format enn den tilsvarende The Kinks Are The Village Green Preservation Society boksen. Men en flott sak dette også, med 64-siders bok. (Record Collector kjører en 10-siders artikkel om The Kinks og Arthur i #498, og gav boksen 5 stjerner i #499. Ugly Things omtaler denne i #53 og er imponert over boka, som «is beautifully done, and in itself well worth the price of admission».)
  • 5 stjerner til 12xCD+DVD boksen Love From Planet Gong: The Virgin Years 1973-1975. Også den med 64-siders bok. «127 tracks featuring 70% rare and previously unreleased material remastered form original master tapes by original engineer Simon Heyworth.» Vanskelig å hoppe over denne.
  • 4 stjerner til 2xCD-en Who Knows What The Day Will Bring? The Complete Transatlantic Recordings 1969-1971, som inneholder innspillinger med Gerry Rafferty fra denne perioden. Dette sammenfaller da med hans soloalbum Can I Have My Money Back? fra 1971, som også er inkludert her. Rafferty klarte ikke å følge opp hiten «Baker Street» fra albumet City To City (1978), men Night Owl fra året etter er også et bra album. Jeg likte også Snakes & Ladders fra 1980, men på det tidspunktet hadde nok Raffery dessverre blitt «urelevant» for nyhetsbildet i musikkbransjen, så albumet er stort sett glemt for alle andre enn kjernefansen. Noe glemt er vel også Humblebums, som er godt representert på denne 2xCD-en. Rafferty var også sentralt med i Stealers Wheel, som gav ut 3 album mellom 1972 og 1975. De to første av dem er nylig gitt ut på nytt på vinyl, vel verdt å sjekke ut.
  • 5 stjerner til Particle 7xCD boksen Tony The Tyger Presents Fuzz, Flaykes & Shakes Vols 1-7, som samler denne 60-talls garasjerock serien som startet i 1999. Kommer med 76-siders hefte. «Each volume features an array of 60’s garage sounds, from punk to psychedelia to folk-rock, with the accent always on fuzz and associated crude weirdness … essential listening for any discerning garage fan.»
  • Scott Walker: Live On Air 1968-1969 samler lydopptak fra 8 BBC TV-show. Filmopptakene er tapt, og lydkvaliteten på disse opptakene er nok litt under vanlig BBC-kvalitet. «Even though some ears will find the audio quality too cloudy to tolerate, I can only inform you that this package is essential.» Ser at denne ligger tilgjengelig på strømmetjenestene, og lydkvaliteten tatt i betraktning er det et greit valg.
  • 5 stjerner til album nummer tre fra GospelbeacH, Let It Burn. «If their previous records were all about proud summer, this one favours a kind of setting that’s distinctively autumnal.» Ikke verst dette, men som med de foregående så lander jeg på en litt svak firer. Strengt kanskje, men det er et stykke igjen til klassikerstatus, og det mangler noe identitet og særpreg i forhold til f.eks. Tom Petty, som gjerne trekkes fram som et referansepunkt for dette LA-bandet.
  • Full pott også til Nathan Hall And The Sinister Locals sitt album Scattersparks. Dette er soloprosjektet til Hall, som figurerer sentralt i Soft Hearted Scientists, og musikalsk ligger dette ikke langt unna hverandre. Begge med flere album bak seg som bør sjekkes ut hvis du har sansen for nyere britisk pop-psykedelia med stilsikkert retropreg. Hall kommer fra Cardiff, og walisiske Gorky’s Zygotic Mynci kan også være et referansepunkt, de har mye av den samme feelgood-stemningen i uttrykket som vi finner på Scattersparks.
Kategorier
Lest

Shindig! #95

Nytt nummer av Shindig!, og som alltid ender jeg med en liten sjekkliste. Her en kjapp gjennomgang:

  • Liten artikkel om Levitation Room og deres nye album Headspace. «Headspace is a floating psychedelic bubble of an album … it’s trippy whilst remaining musically grounded and undoubtedly Californian.» Lett fordøyelig småpsykedelisk sunshine-pop, liker at de bruker en del klar gitarlyd, men låtene blir litt anonyme.
  • 5-siders artikkel og intervju med Francis Rossi, litt relatert til at hans autobiografi er ute. Status Quo er havner kanskje ikke så ofte på min platespiller i dag, men i små doser kan jeg like det meste til og med Whatever You Want (1979). Boka til Rossi, I Talk Too Much, er nok også frisk underholdning, Rossi legger ikke fingrene mellom når han snakker om dopbruk i musikkbransjen. (Record Collector #497 inneholder en 14-siders tilsvarende artikkel om Rossi/Status Quo.)
  • 6-siders artikkel om Love og Arthur Lee, med fokus på historien etter den udødelige klassikeren Forever Changes (1967), i forbindelse med at Four Sail (1969) relanseres, og for første gang i komplett utgave med Lee sine originale miks.
  • 5-siders artikkel om det franske avant-prog bandet Magma sin 50-årige historie. Den franske labelen Jazz Village har de siste årene jobbet seg gjennom et sett med nyutgivelser av den mest essensielle delen av deres diskografi. Har inntrykk av at dette er nyutgivelser av god kvalitet.
  • 7-siders artikkel om The Stooges sitt selvtitulerte debutalbum og punk/garasjerock klassiker fra 1969.
  • Light In The Attic ser aldri ut til å gå tomme for Lee Hazlewood materiale. 400 Miles From LA 1955-56 får lunkne 3 stjerner her, og denne samlingen med tidlige og forholdsvis enkle demo-opptak havner nok litt ned på lista over LITA/Hazlewood utgivelser du bør slå kloa i.
  • Labelen Wienerworld får 5 stjerner for Down Home Blues Chicago Volume 2: Sweet Home Chicago, en 5xCD boks. Utgivelsen er en del av en serie av åpenbart flotte boksutgivelser, med hefter på opp mot 100 sider inkludert. «Impeccable set» er konklusjonen her, og jeg må nok snuse på denne og de andre boksene i denne Down Home Blues serien. Tror dette er nummer 4 så langt.
  • «Their finest hour so far» er stemplet som gis til Temples sitt album Hot Motion, som får 4 stjerner. UK psych band, kan ikke si at dette fenget så veldig, kanskje mye på grunn av produksjonen, som virker litt syntetisk, trommelyden for eksempel. Ble derfor ikke så overrasket da jeg leste at albumet er «recorded as a trio without drummer Sam Toms».
  • Australske The Ivory Elephant og deres album Stoneface får også 4 stjerner, og fenger et par hakk mer og vel så det. «On Stoneface they set out to explore the cathartic possibilities of desert-psych.» Spor av deres landsmenn King Gizzard kan finnes i The Ivory Elephant sine bluesbaserte locked-groove psych-riff som de improviserer lett rundt. Jeg blir ikke overrasket om de kan dra disse låtene ut i 10 minutter eller mer live, men på albumet får vi et fengende utvalg der de fleste er kondensert ned til 3-4 minutters lengde. Ikke blir det for tungt/heavy heller, de har mer snert enn trøkk i gitarplektrene, et smart trekk som skiller dem litt fra den store mengden av heavy-blues-psych band der ute. Tror jeg strekker meg etter 5 stjerner for Stoneface, som er album nummer to fra dette bandet, begge utgitt på vinyl av tyske Kozmic Artifactz. Virker som at de har tatt et steg oppover kvalitetsmessig fra Number 1 Pop Hit (2017).
  • Mothboxer: Time Capsule Volume One får 5 stjerner: «This is for those who wonder what XTC might have sounded like in the late 80’s if they were a bit less quirky and bit more rockin’.» Vi finner omtalen under powerpop vignetten, og her strekkes nok betydningen av «might» et godt stykke. Ikke så veldig spennende, forventningene etter XTC-namedroppinga tatt i betraktning.
  • 4 stjerner til boka Scott Walker: The Rhymes Of Goobye av Lewis Williams, som er ute i ny og revidert utgave. «For anyone interested in Scott’s incredible body of work, it’s an excellent companion.»
Kategorier
Lest

Ugly Things #51

Nytt nummer av Ugly Things, og som alltid ender jeg med en liten sjekkliste. Her en kjapp gjennomgang:

  • Richard Morton Jack (Flashback Magazine) står bak boka Galactic Ramble, som i fjor kom i en oppdatert og utvidet utgave. Dette er en samling av plateomtaler hentet fra magasiner som Melody Maker, NME, Sounds, IT (International Times), Oz, etc., og fokuset er på sjangre som beat, prog, psych og folk. I tillegg er det supplert med nyskrevne omtaler fra et knippe utvalgte skribenter. Og resultatet er «the best rock reference book to date for documenting a specific era with such detail and blend of enjoyable criticism with hard information». Boka er innbundet, limitert til 500 eksemplarer, og ikke spesielt billig, men verdt hver krone.
  • David Hepworth (tidligere Old Grey Whistle Test programleder, journalist/redaktør i bl.a. Q Magazine og Mojo) har skrevet bok om album/LP-formatet, og A Fabulous Creation: How The LP Saved Our Lives går inn på ønskelista uten større betenkninger.
  • Boka The Birth of Loud: Leo Fender, Les Paul, and the Guitar-Pioneering Rivalry That Shaped Rock ‘n’ Roll fra Ian S. Port ser også ut til å havne i kategorien anbefalt lesning, om man har litt interesse for elgitarens historie og utvikling: «Port manages the neat trick of writing a scholarly work that’s still a fun and electrifying read.»
  • Descent Into The Maelstrom: The Radio Birdman Story er en dokumentarfilm som lett havner på må-se lista. «The story of Radio Birdman and how they essentially invented Australia’s punk ethic is thrilling, and one which should be deeply familiar to any Ugly Things reader.» Ligger for tida fritt tilgjengelig på YouTube, så her er det bare å forsyne seg.
  • Captain Beefheart & The Magic Band albumet Trout Mask Replica fra 1969 er en klassiker, og nå gitt ut på nytt på vinyl av Third Man Records, remastret fra en sikkerhetskopi av den originale masteren (som er tapt), men da via et digitalt ledd. Dette gjør at en tidlig pressing kanskje vil være å foretrekke, og det kan man godt koste på seg for denne utgivelsen. Ser at det har kommet tilbakemeldinger på Hoffman-forumet om diverse problemer med pressekvaliteten, og dette har også vært tilfelle med andre pressinger fra Third Man. Så i hvert fall innimellom har de hatt utfordringer med kvalitetskontrollen, noe som gjør at jeg er litt skeptisk til nyutgivelser på den labelen. Musikken? «It’s unlike anything you’ve every heard, thought, or experienced in the subjective little corner of your life.» (Nyutgivelsen fra Third Man får full pott fra Shindig!, som også understreker at den er «newly remastered from the pristine safety masters held in the Zappa family vault … and featuring a higher resolution cover image taken from the original Cal Schenkel photo.» Verken RC eller Shindig! gjør noe forsøk på å sammenligne lydkvaliteten med en original pressing, men det er jo sjelden de tar seg bryet med sånt.)
  • Stadig flere titler fra The Fall katalogen er ute på nytt på vinyl, nå har Beggars Banquet slått sammen Bend Sinister (1986) og Domesday Pay Off  (1987) til en 2xLP og plusset på med diverse bonuskutt. 2xCD utgaven inneholder enda mer av det siste, da blir det også et fristende alternativ.
  • Esoteric sine (typisk 2xCD) deluxe nyutgivelser av diverse kvalitetsmusikk frister stadig. For eksempel når de nå har tatt for seg Greenslade sine album Greenslade (1973), Bedside Manners Are Extra (1973), Spyglass Guest (1974) og Time and Tide (1975). Album nummer er kommer for øvrig med en DVD som bonusmateriale i stedet for en CD, men alle med for det meste konsertopptak som bonusmateriale, og alle med informative hefter.
  • Scott Morgan’s Powertrane: Ann Arbor Revival Meeting inneholder konsertopptak fra 2002 som nå er nyutgitt på vinyl. Lydkvaliteten tilsier at CD-utgaven holder lenge, den er ikke dårlig, men nyansene kommer nok fint fram på dette formatet også. I den grad man kan snakke om nyanser her, dette er full-oktan rock, fra en line-up som inkluderer Deniz Tek (Radio Birdman) og Ron Asheton (Stooges). Her får du supre liveversjoner av låter fra begge disse bandene, dette er bare forrykende gøy. «Potent enough to catch Iggy Pop’s antennae. Pick this up, and hear what convinced him it was time to reactivate The Stooges.»
  • Unpentangled: The Sixties Albums er en 6xCD boks som samler album fra John Renbourn (Pentangle), de fleste med noen få bonusspor. Jeg er ennå ikke ferdig samlet i forhold til Bert Jansch sine soloutgivelser, og Renbourn sine havner nok litt lenger ned på prioriteringslista. Som det sies her: «Renbourn’s own records weren’t as exciting or groundbreaking as his group’s. Nor were his own records as exciting as Jansch’s, since he wasn’t quite as creative a guitarist, and more decisively not as good a singer or songwriter.» Men for mer dedikerte UK folk fans er nok dette en flott samleboks. (Record Collector #497 inneholder en 4-siders gjennomgang av Renbourn sin diskografi, i samme forbindelse.)
  • Nok en samler fra Cherry Red, 1977 – The Year Punk Broke. Denne 3xCD utgivelsen inneholder nok mye jeg kjenner godt til eller har i hyllene fra før, men et tykt og informativt hefte kan forsvare et innkjøp. «David Wells did an impeccable job collecting and annotating this set. Treat it either as a killer mixtape of England 1977, or a document of the scope of punk’s early influence.» Dette er vissnok starten på en serie utgivelser med fokus på UK punk, år for år da antageligvis.
Kategorier
Lest

Record Collector #496, September 2019

Nytt nummer av Record Collector, og som alltid ender jeg med en liten sjekkliste. Her en kjapp gjennomgang:

  • Reklame for Mute Records sin deluxe-utgave av The Pop Group sitt debutalbum Y (1979). Her utvidet med outtakes og liveopptak til en 4xLP boks, eventuelt en 3xCD utgave. Et interessant band dette, som drev funky industriell eksperimentering, og ble sammen med likesinnede som f.eks. A Certain Ratio og Public Image Ltd. sentrale i UK post-punken. (Denne får 5 stjerner i Record Collector #598: «Post-punk’s most delirious LP reissued.»)
  • Den nye og massive Caravan boksen The Decca/Deram Years presenteres over en hel side. Denne var opprinnelig limitert til 1990 eksemplarer, men da disse ble raskt utsolgt valgte Madfish/bandet å trykke opp et nytt opplag, som etter sigende skal være helt identisk med førsteopplaget. Det nye opplaget kommer også signert, men akkurat det kunne de vel spart seg, så de som var først ute fikk noe igjen for innsatsen. Uansett, selv om man har flere av Caravan sine ypperlige album fra før, er det veldig mye bonusmateriale å finne her over de 9 CD-ene, i tillegg til mye trykt snadder. En lekker julegave til Canterbury-prog fans.
  • En sides hurtigintervju med David Coverdale, hvor det blant annet kommer fram at Ready An’ Willing (1980) og Come An’ Get It (1981) er to album som han gjerne ville gitt ut på nytt. «They’re the best we did» sier han, og det er jeg helt enig i. På den tiden var Whitesnake rett og slett et førsteklasses bluesbasert rockband, og disse albumene flommer over av gode låter og drivende vellyd. Men han sier videre at rettighetene til disse albumene sitter hos andre i dag, så dermed blir det vel lenge til vi får sett noen utvidede utgaver av dem, dessverre.
  • 4 stjerner til The Complete Matrix Tapes, som inneholder 4 live-sett med Velvet Underground fra slutten av 1969, tatt opp på klubben The Matrix i San Francisco. Lydkvaliteten er stort sett OK, og å ha denne i form av en 8xLP boks lar seg sånn sett forsvare, spesielt når den tilsvarende 4xCD boksen fra 2015 nå ser ut til å være utgått. Brukere på Hoffman-forumet melder om at heftet mer eller mindre er en forstørret variant av heftet fra CD-utgaven, men de fleste er fornøyd med pressingene og presentasjonen for øvrig. (LP-boksen er også omtalt i Shindig! #96, hvor den får 5 stjerner: «The balance between old and new material, the staggering range in dynamics, volume and mood, alongsede the dark humour and constantly surprising improvisation demonstrate that the Velvet’s were much more than simply a rock’n’roll band.»
  • 5 stjerner til den nye Cherry Red 4xCD boksen Electrical Language: Independent British Synth-Pop 78-84. Med 80-siders hefte er denne verdt å se nærmere på. Blant navn vi finner her er Orchestral Manoeuvres in the Dark, Human League, Chris & Cosey, Fad Gadget, The Legendary Pink Dots og Colin Potter.
  • 5 stjerner til Corpse Flower sitt selvtitulerte album, som er et samarbeid mellom Mike Patton og Jean-Claude Vannier. «The results are likely to delight fans of either artist. For fans of both, Corpse Flower is, quite simply, exquisite.» Franske Vannier kjenner jeg ikke særlig til, komponist og arrangør for blant andre Serge Gainsbourg og Jane Birkin. Det er aldri godt å vite hva Patton finner på, vokalist i Faith No More den ene dagen, svært eksperimentell i andre sammenhenger den neste. Låtene her er stort sett ganske laidback og lounge-crooner-aktig, og selv om det er en del snodig og snurrig som foregår arrangementsmessig, havner ikke dette veldig langt ute på eksperiment-skalaen til Patton. Mer skrudd enn f.eks. croonere som Mick Harvey og Richard Hawley, men ikke så langt unna musikalsk. Ja, jeg liker dette, 5 stjerner er ikke helt borte for denne.
  • 4 stjerner til Pixies sitt nye album Beneath The Eyrie. Mulig dette er deres beste på en stund, kjekt at de fremdeles er aktive, men 4 stjerner antyder at dette er på høyde med deres 4 første, og det er det bare ikke. For øvrig, hvis du ikke har noen av de 4 første albumene til Pixies så skal visstnok Mobile Fidelity Sound Lab sine nyutgivelser av Surfer Rosa (1988), Dolittle (1989), Bossanova (1990) og Trompe Le Monde (1991) være knallbra remastringer og pressinger.
  • 5 stjerner til Girl Band sitt album The Talkies. Låta «Going Norway» gi meg sterke assosiasjoner til The Fall, og vokalisten må ha snappet opp et par vokale vendinger fra Mark E. Smith her. Støyende, dissonant og monotont fundamentert. Ellers er nok dette gjennomsnittlig et par hakk mer psykotisk og kaotisk enn The Fall. «Of the current crop of noisy young bands emerging from Ireland, it’s Girl Band who punch the hardeste in a field already pungching pretty dam hard.» Intenst og støyende, men elendig bandnavn da. «Going Norway» er også gitt ut som single, det holder kanskje med den.
  • 4 stjerner til Tropical Fuck Storm sitt album nummer to, Braindrops. Da må i så fall debuten A Laughing Death in Meatspace være verdt minst en femmer, som er noe av det beste du kan finne av ny og energisk psych-rock. Mens deres australske kollegaer og åndsfrender King Gizzard for meg blir litt … anstrengende … formelbasert … kalkulert …  så har TFS sin debut noe annet ved seg, med mørke stemninger som flyter ut av en original og musikalsk variert sjangermiks. Oppfølgeren treffer ikke meg like umiddelbart men jeg bør kanskje gi den en runde til.
Kategorier
Lest

Ugly Things #50

Nytt nummer av Ugly Things, og som alltid ender jeg med en liten sjekkliste. Her en kjapp gjennomgang:

  • 13-siders artikkel om/intervju med Lenny Kaye, gitarist i Patti Smith Group, men fokus her er like mye på hans rolle som rock-historiker og ikke minst det faktum at han er mannen bak en av de utgivelsene som 95% av alle Ugly Things leserne har i hylla, den essensielle psych/garage samleboksen Nuggets: Original Artyfacts from the First Psychedelic Era. Utgitt som dobbel-LP i 1972 på Elektra labelen, senere utvidet og nyutgitt av Rhino, og CD-boksen fra 1998 tilbyr en omfattende innføring.
  • «Wow! This is a major discovery, one that needs to be listened to by every dedicated 1970’s punk rock fan.» Omtalen av Banned From Chicago og albumet 1978 er det som blir innledet på denne måten. Innspillingene er nylig oppdaget/gjenfunnet, og anmelderen her er såpass overbegeistret at han tar et forbehold mot slutten: «Sorry if I sound a bit over-excited, but this just blew my mind.» Vel, dette treffer ikke meg like hardt, og er for eksempel et langt stykke unna kvalitetene som det noe sammenlignbare bandet Death fra Detroit hadde å by på. Halv-brukbar lydproduksjon, men graden av romklang/ekko som er lagt på vokalen trekker en del ned synes jeg. Eller kanskje jeg bare ikke er dedikert nok.
  • Nyutgivelsen av Fifty Foot Hose sitt album Cauldron (1968) fra Modern Harmonic (underbruk av Sundazed) får skryt for godt remastret lyd. Dette er en psykedelisk klassiker som trekker inn avant-garde elementer og tidlig elektronisk eksperimentering. Samtidig slapp Modern Harmonic LP-en Bad Trip, som samler demoer og outtakes. Den er nok mer for spesielt interesserte mens Cauldron trygt kan sjekkes ut, og denne utgaven er nok langt å foretrekke framfor f.eks. den uoffisielle LP-utgivelsen fra Phoenix Records.
  • Det har kommet mye bra fra Hendrix arkivene de siste årene, men Record Store Day (Black Friday 2018) singelen Burning of the Midnight Lamp (som også har med låtene «Crosstown Traffic» og «Gypsy Eyes») havner mer i klassen mellom unødvendig melking og kjekt-å-ha for samlere. Utgivelsen får riktignok mye skryt her, også for den gode mono-lyden, men på Hoffman forumet hevder flere at to av sporene her er «stereo fold down» mono, og da ikke genuine mono-mikser.
  • Idle Race: BBC Radio Sessions 1967-1969 er en «uoffisiell» LP-utgivelse på Maida Vale labelen, men den får likevel mer enn godkjent stempel her: «Ultimately, it’s great having all this material in one place and on vinyl.» Idle Race da pop-psych bandet Jeff Lynne befant seg i før Electric Light Orchestra. De gav ut to album med Lynne, og et tredje uten. Og det er kanskje de to første, The Birthday Party (1969) og Idle Race (1969), som i første omgang bør sjekkes ut av pop-psych fans.
  • Jack White sitt selskap Third Man Records har blitt ganske så aktive med nyutgivelser, og har nå hentet australske Laughing Hyenas fram i lyset igjen, et band som fra andre halvdel av 80-tallet og et stykke utover på en måte videreførte The Birthday Party sin aggressivitet . Anmelderen her trekker fram EP-en Crawl (1992) som noe av det beste de gav ut, og den har nå Third Man slått sammen med albumet Hard Times (1995) og gitt ut som dobbel-LP, spedd på med noen live-opptak for å fylle den siste siden. Hvis du liker Stooges-inspirert høy-oktan rock så bør Laughing Hyenas sjekkes ut på linje med tidligere australske band som Radio Birdman og The Saints.
  • «A must have addition to your 60’s psych core collection» sies det om The Neighb’rhood Childr’n sitt selvtitulerte (og eneste) album fra 1968. Det er Sundazed som har gitt ut et nytt opplag av sin repress av albumet, som først ble gitt ut i 2011. Sundazed har også gitt ut en 2xLP utgave av albumet, under tittelen Long Years In Space, som også inneholder en del tidligere uutgitt bonusmateriale. Kanskje et enda bedre alternativ, ikke så veldig vanskelig å finne et eksemplar til en rimelig pris. Joda, dette garasje-pop-psych bandet fra Oregon/San Francisco har absolutt mye å by på.
Kategorier
Lest

Ugly Things #49

Nytt nummer av Ugly Things, og som alltid ender jeg med en liten sjekkliste. Her en kjapp gjennomgang:

  • «There’s No Bones In Ice Cream will become the first book anyone should read if they want to know about the New York Dolls«, sies det i omtalen av boka til Sylvain Sylvain.
  • Burkhard Jaerisch sitt oppslagsverk Flex! Discography of North American Punk, Hardcore, and Powerpop 1975-1985 kan trygt anbefales. Nå er han også ute med Flex! Discography of Japanese Punk, Hardcore, Mod, No Wave 1975-1986, et omfattende verk på 580 sider. Mer for spesielt interesserte enn US-diskografien, men et imponerende produkt. «Essential for anyone with more than a passing interest in the scene.»
  • Boka The Turkish Psychedelic Explosion: Anadolu Psych 1965-1980 fra Daniel Spicer omtales over 3 sider og får mange tomler opp, med unntak av omslaget («Three friends on three continents used the exact same phrase: What where they thinking?»). Denne går rett inn på ønskelista, selv om kanskje bare Erkin Koray er representert i platesamlinga av artistene som omtales i boka, pluss kanskje enkelte spor på ulike psykedelia-samle-CDer.
  • Lang artikkel om Death of Samantha, post-punk band fra Cleveland som var aktive på 80-tallet (og hadde et lite comeback for ikke så mange år siden). Slett ikke dårlig musikk, men heller ikke noe som havner øverst på prioriteringslista.
  • All You Need Is Fuzz: 30 Years In A Garage Band er tittelen på en dokumentarfilm om Arizona-bandet Marshmallow Overcoat. «In these troubled times, a film like All You Need Is Fuzz does one’s heart good.»
  • En annen dokumentar jeg må prøve å få sett er Bang! The Bert Berns Story. Berns var en låtskriver («Twist and Shout» er kanskje den mest kjente) og stod også bak 60-talls lablene BANG Records og Shout Records. «This is one of the greatest rock’n’roll documentaries made … you’ll be thrilled, entertained, and educated. And likely be demanding a complete Bert Berns box set for Christmas.»
  • Nyutgivelsen av den svenske punk EP-en Attentat: Born To Be Malaj får god omtale. «Operahuset is a minor classic in its own right, and this track alone makes the record a worthy grip.» EP-en ble opprinnelig gitt ut i 1980 og punken her er tidlig Clash-stil, frisk og fengende. Labelen Ken Rock har presset 600 eksemplarer av denne, i tre ulike farger.
  • Esoteric sin 2xCD utgave av Curved Air sitt Second Album (Expanded & Remastered Edition, CD+DVD) får positiv omtale. Esoteric har gitt ut tilsvarende utvidede utgaver av deres første (Airconditioning, 1970) og tredje (Phantasmagoria, 1972) album, som bør sjekkes ut av fans. For min del blir det nok andre Esoteric utgivelser (og dem er det mange av) som havner før disse på ønskelista, litt pga. det fiolin/keyboard-dominerte uttrykket, og litt fordi låtmaterialet ikke er av det mest prog-interessante.
  • Jeg har Sunbeam sin flotte nyutgave på vinyl av Mark Fry sitt 1972 debutalbum Dreaming With Alice stående i hylla. Nå gitt ut på nytt på CD av Merlin’s Nose, til strålende omtale her: «I would recommend this platter wholeheartedly to anyone with even the most remote interest in UK folk.»
  • Nicholas Greenwood sitt album Cold Cuts fra 1970 er bortimot umulig å oppdrive i originalutgave, så i min hylle står derfor en noe uoffisiell nyutgivelse fra Akarma. Den er grei nok, så jeg er usikker på om britiske Swordfish har gjort en spesielt bedre jobb med sin nyutgivelse, finner ikke noe info verken fra label eller andre steder som eventuelt skulle underbygge det. Om musikken: «If progressive sounds aren’t your bag, you will more than likely find it a chore, but to those who like their prog with a bit more soulfulness ala Atomic Rooster, Spooky Tooth and the aforementioned Graham Bond, this will be your cup of meat.
  • Swordfish er også ute med nyutgivelse av Arthur Brown/Kingdom Come sitt tredje album Journey (1973): «Taking the trilogy of Kingdom Come releases as a whole, I’d have to say that Journey might be the oddest due to circumstances and execution, but it is also the most accessible of the lot.» Er ikke helt sikker på det siste, og uansett så står førstealbumet Galactic Zoo Dossier (1971) høyere opp på min ønskeliste. Og litt over der igjen The Crazy World Of Arthur Brown (1968). I omtalen her av Journey får Swordfish spesifikt skryt for «their usual loving treatment for this reissue with fine packaging and even better sound quality». Dessverre er det minimalt med info på Swordfish sine nettsider knyttet til nyutgivelsene fra dem, så jeg vet ikke … de har gitt Galactic Zoo Dossier også på nytt på vinyl, men er fremdeles litt skeptisk.
  • Debutalbumet til supergruppa The Lords Of The New Church (Steve Bator – vokalist/gitarist i Dead Boys, Brian James  – gitarist i The Damned, Dave Tregunna – bassist i Sham 69 og Nick Turner – trommis i Barracuda) fra 1982 er verdt et nytt besøk, som skribenten her (Tim Stagell) anbefaler. Det henger en tiltalende mørk post-punk stemning over mye her. Stagell trekker fram gitarist James sin utstrakte bruk av chorus-effekten som et ankepunkt, men det reagerer ikke jeg så mye på, det passer fint inn i den ellers tidstypiske 80-talls produksjonen.
  • Samleren Gathered From Coincidence: The British Folk-Pop Sound Of 1965-66 fra Grapefruit blir varmt anbefalt over en nesten helsides omtale. Kommer med 44-siders hefte «jammed with photos, sleeve reproductions, and othe memorabilia».
  • Try A Little Sunshine: The British Psychedelic Sounds Of 1969 kommer også fra Grapefruit, får stempel OK her, 3xCD boks med hefte. Dette er del tre av en serie utgivelser, som sikkert da er verdt å sjekke ut.
Kategorier
Lest

Ugly Things #48

Nytt nummer av Ugly Things, og som alltid ender jeg med en liten sjekkliste. Her en kjapp gjennomgang:

  • Jeg leser som regel Ugly Things litt på etterskudd i forhold til Record Collector og Shindig!, men det er likevel alltid en del å snappe opp her, ikke minst når det gjelder boktips. Jim McCarty sin selvbiografi Nobody Told Me: My Life with The Yardbirds, Renaissance and Other Stories er interessant for alle som vil lese om The Yardbirds fortalt fra en på innsiden. «Each phase of the band is told from a uniquely personal perspective full of details not found in previous accounts.»
  • I Brought Down The MC5 fra bassist Michael Davis står seg fint sammen med tidligere nevnte The Hard Stuff: Dope, Crime, The MC5, and My Life of Impossibilities fra gitarist Wayne Kramer.»If there really was some political revolution that an admittedly detached Davis just wasn’t tuned into, I guess we’ll find out from Wayne Kramer, whose memoirs are also set for publication this year.» (Kramer sin bok får tilsvarende god omtale i #49.)
  • The Clash: All the Albums, All the Songs fra Martin Popoff går rett inn på ønskelista. «This is accurate and complete Clash scholarship, and it looks cool, too.»
  • Det samme gjør The Big Note: A Guide to the Recordings of Frank Zappa fra Charles Ulrich. «Gives every release its due, and makes delving into any one of his albums a much more rewarding experience».
  • Sommor, et underbruk av spanske Guerssen, har tatt for seg det svenske prog/hardrock-bandet Bättre Lyss, og gitt ut deres eneste album fra 1975 på nytt på vinyl. Den originale utgivelsen av Till Den Sträng Som Brast Än Att Aldrig Spänna En Båge er ikke så høyt priset på bruktmarkedet, men Sommer/Guerssen gjør som regel en god jobb med sine nyutgivelser, og har benyttet de originale mastertapene som lydkilde her. Musikalsk sett kanskje ikke overvettes spennende, men er du litt over middels interessert i svensk progg, bør denne sjekkes ut. «A pretty decent sometimes excellent, often AOR (and at times MOR) set. Despite regular spoonfuls of Yes and King Crimson, there’s at least a strong dash of LA-esque mellow.»
  • Live At Town Hall 1974 er en 2xCD/3xLP utgivelse med Roy Buchanan, som «collects both of the Town Hall performances that made up Roy Buchanan’s legendary Live Stock album, which many fans consider his definitive document». Jeg har ikke noe i samlinga med Buchanan, som i likhet med Albert Collins var en av de store blues-gitaristene som satte Telecasteren på kartet, så denne frister litt. Både Collins og Buchanan demonstrerer til fulle den gnistrende tonen/lyden man kan få ut av en Telecaster, samtidig som begge har et bredt dynamisk register å spille på. LP-utgaven ble utgitt til RSD Black Friday i fjor, presset i 1000 eksemplarer, og er dessverre allerede vanskelig å oppdrive.
  • En 2xLP deluxe-utgave av Marshall Crenshaw sitt album Field Day blir tildelt en lang omtale som i følge skribenten her «deserves a far higher place in pop history». Han innrømmer at albumet «is my shot back to 16-year old summer albums», noe som nok farger oppfattelsen en tanke når han prøver å løfte albumet til en slags «power pop» klassiker status. Selv trakk jeg ikke på skuldrene en gang i 1983 av dette albumet, synes omslaget så teit ut også. Og når jeg prøver meg på noen lydsnutter nå så tror jeg ikke tidens tann har løftet noe her, verken låtene, Steve Lillywhite sin glatte produksjon (og jeg er bortimot allergisk mot den tidstypiske skarptrommelyden her) eller omslaget for den del. Pass.
  • Roxy (Tonight’s The Night Live) er nummer fem i rekken av utgivelser i Neil Young Archives Performance Series. Opptakene er fra september 1973, fra den dengang nyåpnede og senere legandariske klubben Roxy i L.A., og innholdet fokuserer da på materiale fra Tonight’s The Night albumet som ble sluppet i 1975. Får god omtale her. 2xLP-en ble sluppet som en limitert RSD-utgivelse, men represset senere, så den skal være grei å få fatt i.
Kategorier
Lest

Record Collector #495, August 2019

Nytt nummer av Record Collector, og som alltid ender jeg med en liten sjekkliste. Her en kjapp gjennomgang:

  • Notis om 4xCD boksen The Complete Potatoland, som samler det meste av tilgjengelig materiale knyttet til Spirit sitt Potatoland-prosjekt fra 1972. Innspillingene så ikke dagens lys før i 1981, da gitarist Randy California samlet det han anså for å være de beste sakene, shina dem opp i studio og la også til nye spor. Denne utgivelsen er selvfølgelig inkludert her også, sammen med de opprinnelige miksene og spor som ble utelatt i 1981. Pluss mye bonusmateriale, blant annet en god del konsertopptak. Lydkvaliteten på sistnevnte er ikke så mye å hoppe i taket av, men sikkert historisk interessante for fans. Og det er vel en utgivelse for dedikerte fans dette, man bør i hvert fall ha mye Spirit i hylla før denne prioriteres.
  • Notis om den kommende utgivelsen Welcome To The Vault, 3xCD+DVD som dykker ned i arkivene til Steve Miller (Band) og inkluderer mange alternative takes og mye live-snadder. Må sjekkes ut når den er ute.
  • Halvsides artikkel om PopSike, i anledning at dette svært så nyttige nettstedet har gjennomgått en visuell og funksjonell oppgradering. Intervju med mannen bak tjenesten, Philipp Wegmüller.
  • Luke Haines følger i sin spalte opp med mer Epic Soundtracks/Nikki Sudden relatert fokus, nå er det The Chamber Strings det handler om. Chicago-band med Kevin Junior i spissen som gav ut to eminente album rundt 2000-tallet, Gospel Morning og Month of Sundays. Sistnevnte fra 2001 «was nothing less the Kevin Junior making the album of his life and, sadly, that’s what it came to be». Et lite mesterverk som burde vært represset på vinyl for lenge siden. Begge albumene er for øvrig vanskelig å oppdrive i dag på vinyl.
  • 3-siders artikkel om Bill Callahan, hvor han forteller om ni av sine beste album, både fra solokarrieren og fra Smog. Inkludert da også hans nye Shepherd In A Sheepskin Vest, et akustisk, sparsomt arrangert og svært personlig album. Mulig det hører hjemme blant de ni beste, men det er mange gode steder å starte i diskografien hans.
  • 16-siders artikkel om CBGB, klubben i New York som var en sentral scene på 70-tallet, og de mest kjente artistene som var en del av den: Patti Smith, Blondie, Ramones, Talking Heads, Television, Richard Hell og Suicide. Den siste siden tar for seg artister som endte opp med mindre kommersiell suksess: Tuff Darts, The Laughing Dogs, Manster, The Miamis, Stuart’s Hammer, Sun, The Planets og The Fast.
  • 4 stjerner til albumet In Amazonia, som er frukten av et spennende samarbeid mellom Peter Hammill (Van der Graaf Generator) og det svenske progrock-bandet Isildurs Bane. «In Amazonia is where musicality converges with Hamill’s vocal somersaults. It is rather splendid.» De som fulgte med kunne snappe opp en vinylutgave på grønn vinyl, limitert til 300 eksemplarer.
  • Santana er en gammel favoritt, men det er lenge siden jeg har sluttet å følge med på både solo- og bandutgivelser fra den kanten. Det nye Santana-albumet Africa Speaks får 4 stjerner her, og det er ikke umulig at dette er det beste de har gjort på en god stund. Spansk-språklig vokal denne gangen, som høres bedre ut i mine ører enn f.eks. Santana IV fra 2016, og kanskje er det også en fordel at jeg ikke skjønner tekstene. «A thrilling journey back to the Motherland … pulsating stuff», konkluderer omtalen her med, men vi kommer ikke utenom at det er minst 15 andre Santana-album du heller bør ha i hylla enn dette.
  • 4 stjerner til nytt album fra Steeleye Span, EST’D 1969. Litt snill/glatt produksjon, men flere OK låter å finne her. Ian Anderson (Jethro Tull) bidrar på et kutt med fløyta si.
  • 4 stjerner til DVD-utgivelsen Marianne & Leonard: Words Of Love, som da fokuserer på kjærlighetshistorien mellom Leonard Cohen og norske Marianne Ihlen. «A love story that had 50 chapters without them being together.» Må prøve å få sett denne. Passer bra her å minne om dokumentarfilmen Trollmannen Axel Jensen, den kan også anbefales, og historiene her krysser hverandre.


Kategorier
Lest

Record Collector #494, July 2019

Nytt nummer av Record Collector, og som alltid ender jeg med en liten sjekkliste. Her en kjapp gjennomgang:

  • Luke Haines benytter sin faste spalte til å skrive om brødrene Adrian og Kevin Godfrey, aka Nikki Sudden og Epic Soundtracks. Her nevnes mange av deres beste utgivelser, både solo og ting de har vært involvert i, som The Jacobites, Crime & The City Solution og These Immortal Souls. «The real tragedy is that you will never hear a Nikki Suddden or Epic Soundtracks song on any radio station in the world. And you should, because they were two of the greatest songwriters in all of rock’n’pop’n’roll.» Så er dette totalt ukjente navn for deg, har du en jobb å gjøre.
  • Nick Lowe har valgt ut 20 høydepunker fra sin karriere, både som låtskriver covret av andre, produsent, og utøver i ulike sammenhenger. Listen er innholdsrik: Brinsley Schwarz, Dr. Feelgood, The Damned, Rockpile, Little Village, Graham Parker og Elvis Costello, for å nevne noen navn som dukker opp her.
  • Artikkel om The Last Poets fra New York, «pioneers of politically charged proto-rap», som har holdt det gående i 50 år. Deres to første album er klassikere, det selvtitulerte fra 1970 og This Is Madness fra året etter.
  • En lang artikkel om King Crimson slukes bortimot rått, litt i anledning av at 50-års jubileums-deluxeboksen av The Court Of The Crimson King snart slippes, men de som kjøpte den tilsvarende 40-års boksen klarer seg nok lenge med den.
  • 3 stjerner til 8xCD boksen The Polydor Years, som samler 8 album fra Atlanta Rhythm Section fra perioden 1974-1980. Dette bandet fra Georgia lå nærmere et glattere vestkystsound enn sine sørstatsfrender Allman Brothers og Lynyrd Skynyrd, men målt som softrock så finnes det imidlertid langt verre ting å lytte på enn Atlanta Rhythm Section. Jeg ville nok gått for tidlige vinylpressinger som har med analog gromlyd å by på enn denne CD-boksen, de kan umulig være særlig kostbare å oppdrive, og studioproduksjonene til ARS har unektelig mye god lyd å by på. «Deserving investigation by yacht-rock fans (and that’s a compliment)» avslutter Kris Needs sin omtale her med.
  • 4 stjerner til nyutgivelsen av Iggy Pop sitt noe undervurderte album fra 1982, Zombie Birdhouse. Tilbakemeldinger på Hoffman-forumet tyder på at denne nye repressen på Caroline ikke når helt opp til originale vinylpressinger, som kan plukkes opp for en forholdsvis rimelig penge.
  • 4 stjerner til Bruce Springsteen sitt nye album Western Stars. Det er det samme som Morten Ståle Nilsen gir albumet på tampen av sin gjennomgang av hele Springsteen diskografien, i form av en svær artikkel nylig publisert på iTromsø, som lett kan anbefales.
  • 4 stjerner til Bill Callahan sitt nye album Shepherd in a Sheepskin Vest. «Appalachain-tinged country songs with a Spanish flourish (think a laconic Williw Nelson), mostly acoustic but with the odd harmonica and pedal steel to offset that trademark baritone.» Og for en gangs skyld så velger jeg å sitere Pitchfork: «A peerless storyteller gazes deep into domestic life and offers a long, sun-warmed double album that is a highlight of his career.» Eller som Big Dipper sier: «Om du tenker deg at Tim Hardin møter Leonard Cohen et sted mellom Greenwich Willage og Nashville. Eller lyden av en plaget ordsmed som endelig finner både personlig lykke og sitt beste sound på akkurat samme tid.» Et solid album, kommer som 2xLP.
  • 5 stjerner til boka Muzak som samler «The visual roots of 00s Porcupine Tree«, en gild fotobok med Lasse Hoile sin omslagskunst/fotografier. Selv den rimeligste utgaven er ikke direkte billig, men for den som vil studere omkringliggende bilder til Porcupine Tree sine plateomslag fra de siste 20 årene er nok dette en godbit.
  • Sannsynligvis en av de mest soleklare 5-stjernene som noensinne er levert ut i RC går til Amazing Grace, konsertfilmen med Aretha Franklin, tatt opp over to kvelder i L.A. New Temple Missionary Baptist Church i 1972. Filmen ble imidlertid ikke gitt ut den gang, blant annet pga. problemer med å synkronisere lyd og bilde. Nå er den jobben endelig gjort, og vi kan få bli med på en musikalsk nærmest ekstatisk opplevelse. Stones medlemmene Mick Jagger og Charlie Watts er å se blant et super-entusiastisk publikum, de snek seg kanskje over fra studio hvor de jobbet med å sluttføre albumet Exile on Main St. NRK Filmpolitiet sier det slik: «En dypt imponerende tidskapsel, og et fantastisk dokument over Aretha Franklins enestående evne til å formidle amerikansk gospelhistorie. Man trenger ikke engang være religiøs for å få en gudommelig følelse av denne utrolige filmen.»
  • 4 stjerner til nyutgivelsen av Police filmen Everyone Stares: The Police Inside Out. Takket være at trommis Stewart Copeland brukte mye av tiden til å filme alt mulig både på og utenom scenen, i starten med et Super 8 kamera, så har dette blitt en ganske spesiell og absolutt severdig dokumentar.

     

Kategorier
Lest

Shindig! #94

Nytt nummer av Shindig!, og som alltid ender jeg med en liten sjekkliste. Her en kjapp gjennomgang:

  • Liten notis om Oh Sees nye album Face Stabber. Det kan virke som at dette er et litt eksperimentelt hvileskjær etter diverse omtaler der ute å dømme.
  • 4 stjerner til Woodstock: Back To The Garden, The Definitive 50th Anniversary Archive som med sine 38 CD-er er den mest omfattende dokumentasjonen av denne legendariske festivalen noensinne. Imponerende utgivelse fra Rhino, men dette blir nok for spesielt interesserte. Vi andre har kanskje sett og hørt det vi trenger fra festivalen, og de fleste artistene er nok bedre dokumentert live i andre sammenhenger. Svindyr er den også, men det finnes en 10xCD utgave, mens vinylformatet strekker seg over 5 LP-er. Sistnevnte med 64-siders hefte.
  • Ny utvidet 3xCD utgave fra Esoteric, i deres serie med Procol Harum nyutgivelser. Denne gangen er det Broken Barricades fra 1971 som står for tur. Mye bonusmateriale selvfølgelig, blant annet konsertopptak fra Sveriges Radio. Får 4 stjerner her.
  • 4 stjerner til Justafixation, 3xCD fra Particles, som etter det jeg forstår består av 4 «uoffisielle» samleutgivelser fra 90-tallet (Justafixation, Justafixation II, Justavibration og Justafication). Alle utgitt på vinyl fra labelen Funny, men her da samlet i en hendig boks, sammen med et 36-siders hefte. Undertittelen Flower Powered Trippers From The British Psychedelic Subculture sier vel det du trenger å vite, stort sett er det kutt fra andre halvdel av 60-tallet det dreier seg om.
  • Tyske Electric Moon er en spacerock-favoritt, gitarbasert improvisasjon som drar enkle temaer langt avgårde. Det nye livealbumet Hugodelia føyer seg inn i en lang rekke av utgivelser av høy kvalitet, men som man kanskje ikke trenger absolutt alle av. Selv foretrekker jeg de litt mer kontrollerte studioproduksjonene, selv om disse også i stor grad er basert i improvisasjon og sikkert er spilt inn mye live i studio. Likevel, et argument for å skaffe seg Hugodelia er selvfølgelig at norske Pancromatic står bak vinylutgaven.
  • 5 stjerner til en enda større spacerock-favoritt, walisiske Sendelica og deres album Cromlech Chronicles IV, som kommer på Fruits de Mer labelen. De kalles «UK’s truest psychedelic band» her, og tilbyr «headily psychedelic drone-journeys that wrench the balance from snappy songs to epic instrumentals, just like 1967». Mer variert enn Electric Moon, både låtmessig og rent instrumentalt, i og med at de også har med en saksofonist. Står allerede i hylla denne ja.
  • 5 stjerner til Ty Segall sitt nye album First Taste, hvor han midlertidig har lagt bort gitaren. Synes Segall sine utgivelser av og til preges av litt rotete og innimellom grautete lydproduksjon, og dette er kanskje noe av grunnen til at Segall ikke treffer meg helt denne gangen heller.
  • 5 stjerner også til Bristol-bandet The Total Rejection og deres album Everybody Knows What You Don’t Know. Garasje-psykedelia: «The songs are tough, funny, rousing, caustic and truly wigged-out.» Referanser som nevnes er Pretty Things, The Creation, Sky Saxon, Spacemen 3 og Red Crayola. Sans for gode riff og fengende låter har de utvilsomt. Hadde de hatt en bedre vokalist ville dette vært knallbra, men dette trekker nok litt ned for min del.
  • Nevnte Fruits de Mer fortsetter å sanke poeng, også med nye singler fra Soft Hearted Scientists, Jack Ellister og Sendelica/The Orb/Secret Knowledge. Som alltid er det snakk om coverversjoner, konseptet FdM labelen har basert sin eksistens på. Katalogen begynner å bli svært omfattende nå, men holder jevnt over høy kvalitet, så her er det bare å dykke ned hvor det passer, og likegodt her.
  • DVD-en Born To Lose: A Film About Lorenzo Woodrose får 5 stjerner. Woodrose er den danske ur-psykedelikaren som er kjent fra bandene Baby Woodrose, Dragontears og Spids Nøgenhat. Gleder meg til å få sett denne, ser at Big Dipper har tatt den inn her hjemme.