Kategori: Lesestoff

Med Vinylens historie 1, Norge 1958-1969 har Børre Haugstad kommet i gang med sin omfattende bokserie om vinyl. Boka kommer (selvfølgelig) i LP-format, og inneholder mengder av fargebilder av plateomslag, labler, klipp fra PopRevyen og norske aviser med mere. Man kan kanskje stusse over at det er en Beatles-single som preger forsiden av boka, men fokuset er rettet mot både norske og utenlandske artister når «den norske pophistorien sett fra platebarometrene» skal fortelles. Artister det fokuseres på er blant andre: Cliff Richard, Connie Francis, Elvis, Wenche Myhre, Beatles, Rolling Stones, Pussycats, Vanguards og Inger Lise Andersen. Innholdet har åpenbart et stort fokus på platebarometre og listeplasseringer, og de som har sansen for lister av ymse slag vil finne mye snadder her, men godt ledsaget av omkringliggende historiefortelling. Vi får også vite hva som var den første norske vinylsingelen, og kandidatene til Norges første rockelåt presenteres, uten at en endelig fasit blir notert for den diskusjonen. En flott bok som vil glede både musikk- og vinylinteresserte, og det er bare å glede seg til resten av bokserien, som skal strekke seg over minst 5 volum. Neste bok i serien skal handle om Norge 1970-1990. Vinylens historie 1 kan bestilles fra Big Dipper.

Tore Stemland er ute med Musikk fra Norge #2, som da er den fysiske søster-fanzina til hans eminente blogg med samme navn. Tema denne gangen er «Når kom pønken til Norge, og den endeløse diskusjonen om den første norske pønkevinylen … pluss litt mer.» Blekka er fullpakket av info, og er rett og slett en glimrende, kompakt innføring i den første bølgen av punk i Norge, samtidig som trådene trekkes lenger bakover i historien og setter blant andre Hollywood Brats på kartet. Alle som har interesse for norsk punk bør sende en melding til Stemland og bestille denne fanzina!

PS: Også nevnt her er 7000 Riff, samleplata fra Trondheim som på 40-årsdagen neste helg blir gitt ut på nytt av Fucking North Pole Records. Har du ikke den fra før, så kommer den nå i et begrenset opplag på rød vinyl med et oppdatert hefte.

Stadig mer av lokal norsk rockhistorie dekkes i bokform. Siste fine tilskudd kommer fra Bjørn Skarsem som har tatt for seg Steinkjer og tiden fram til 1986. Boka er organisert bolkvis med to seksjoner innenfor hvert 10-år, en som dekker lokale artister og en med tittel «Disse kom på besøk». Sistnevnte er da en selektiv oversikt over band og artister utenfra som besøkte Steinkjer. Også her finner vi korte biografier til de aktuelle artistene. Dette, sammen med at introduksjonene til de ulike 10-årene trekker linjer videre til både nasjonal og internasjonal rockhistorie, gjør at det lokale veves inn i et større bilde. Vi finner også små fotnoter på toppen av hver side som lister begivenheter fra sport og politikk med mere, supplert med viktige plateutgivelser i rocken. Med dette sideblikket utover blir boka også mer interessant for de som ikke selv har tilknytning til byen.

De fleste av de ca. 200 sidene i boka brukes selvfølgelig til å dokumentere de lokale bandene og artistene, med oppsummerende biografier, ryddige oversikter over besetninger og bilder der dette har vært tilgjengelig. Få kom så langt at de fikk gitt ut musikken sin, så den diskografiske informasjonen er samlet i et kapittel for seg. Det mest kjente innslaget her er nok Moas Ark, som gav ut LP-en Jomfrutur i 1980. Historien om hvordan gitarist Jan Erik Moe fra Milorg Bluesband ble vervet inn i en tidlig utgave av Prudence er selvfølgelig ikke utelatt. Moe er blant annet med på Prudence sin første single, «Into the fire»/ «Kom bli med til København». Senere finner vi Moe sammen med ex-Aunt Mary medlem Per Ivar Fure i Pifs Bluesband, som da blir et kontaktpunkt mellom familietreene til disse to storhetene i norsk rock. Ellers finner vi egne avsnitt om lokale arrangører, platebutikker, rockeverkstedet og Nord-trøndersk mesterskap for pop-band. Supplert med et velordnet stikkordregister så blir ikke dette noe annet enn en eksemplarisk bokutgivelse. Her ligger det grundig informasjonsinnsanking i bunn og organiseringen er ryddig og oversiktlig. I forordet mer enn antydes det at et bind nummer to vil se dagens lys, så her er det bare å krysse fingrene for at det blir realisert.

Rock’n’Pop i Steinkjer er gitt ut av Foreningen gamle Steinkjer, og kan bestilles derfra.

Det har gått nesten et år siden forrige nummer, men nå er Platesamleren nr. 121 her. Som tidligere er det trykket opp et lite opplag for de som foretrekker et fysisk format. 120 sider har det blitt denne gangen, som før på kvalitetspapir og det bugner over av bilder av plater, godt gjengitt i farger. Mye av innholdet fokuserer på singlediskografier (ofte norske, men ikke utelukkende), og denne gangen finner vi blant annet slike artikler om The Who, C.C.S., The Hollies, Mungo Jerry, Three Dog Night og The Equals. Ellers en oversikt over Hærverk sine utgivelser, en stor liste over innspilte versjoner av låten «Baby, Please Don’t Go», og Yan Friis sitt bidrag denne gangen er en omtale av Bob Dylan sitt album Blonde On Blonde. Kontakt Bjørn Luka hvis du ønsker å bestille et eksemplar, men det kan lønne seg å ikke vente for lenge, opplaget er ikke stort.

Årets årbok fra Rana historielag inneholder en skikkelig godbit for musikk- og rockinteresserte. Over hele 40 sider får vi presentert Mo i Ranas pophistorie fra 50 til 70-tallet, ført i pennen av Terje Solås, som tok på seg oppgaven med å fullføre dette dokumentasjonsprosjektet som opprinnelig ble startet av Ronal Solås og Torbjørn Meringdal. Første bolk er en lengre artikkel som forteller om utviklingen fra orkestre som stort sett spilte til dans, fester og tilstelninger til etableringen av legendariske Bleak House (som bør få sin egen historie dokumentert langt grundigere enn det har blitt plass til her), konsertlokalet som fikk navn etter Terje Rypdal sitt album, og var hus for mange konserter med storheter fra både inn- og utland, i tillegg til at lokale helter som Music opptrådte der ofte. Andre bolk er bandkatalogen, en oversikt over band i Rana i perioden, med informasjon om besetning i tillegg til historien om hvert band, med bilder. Her finner vi også mange små anekdoter og artige fakta som gjør at også denne delen gjerne kan leses fra begynnelse til slutt, og ikke bare kan brukes som et oppslagsverk.

Da er det bare å vente på at noen tar på seg oppgaven med å dokumentere den videre pophistorien om Rana, som blir mer omfattende men ikke mindre interessant. (Hvor ble det forresten av Rana Rockekrypt, det «lokale musikkleksikonet på nett»?) Årbok for Rana 2016 anbefales for alle som er interessert i norsk lokal pop/rock-historie, og den kan bestilles fra Rana historielag.

Boka om DumDum Boys er selvfølgelig obligatorisk lesning for meg. Husker jeg hørte Bapshuari EP-en presentert på radioen av Sigbjørn Nedland, det resulterte i kjapt et besøk på den lokale platebutikken, og jeg var fan. Senere fikk jeg oppleve et knippe fantastiske konserter med DumDum Boys i Molde i perioden 1988-1990. Den første var utvilsomt den mest minneverdige, da stilte de med svært enkelt utstyr på scena, men gav meg et rockesjokk jeg ikke har opplevd maken til. Året etter kom suksessen med Splitter Pine. Alt var litt større, men fremdeles ble det en forrykende opplevelse. Tredje gangen jeg så dem stilte Persi med en fem-strengs bass som visuelt sett ville passet bedre inn i en Dance With A Stranger setting (ikke noe galt med DWAS! altså), mens miksepulten gjorde et stort innhogg i plassen til publikum. De leverte selvfølgelig, det var gøy, men nå låt det litt baktungt, noe av friskheten var blitt erstattet med rutine. De to første albumene, Blodig Alvor Na Na Na Na Na (1988) og Splitter Pine (1989), er noen av de mest utslitte platene jeg har i min samling, hentet fram i mang en festsammenheng. Pstereo (1990) liker jeg også, selv om den har blitt spilt langt mindre. Utover 90-tallet mistet jeg dessverre litt av interessen, i takt med at DumDum Boys mistet interessen for å gi ut på vinylformatet, uten at jeg skal påstå at det var årsaken.

Kartvedt sin bok om DumDum Boys er bygd opp utelukkende av sitater fra intervjuer med bandmedlemmene og personer omkring dem, og har sånn sett blitt en levende historiefortelling om et av norges største band, men kanskje fører denne måten å bygge opp boka på at det blir litt vanskeligere å fortelle en kontinuerling historie. Boka gav meg uansett lyst til å høre gjennom også de senere albumene deres som jeg ikke har noe spesielt forhold til. Det er ikke lagt noe tett lokk på interne stridigheter og opp- og nedturer, og det kommer av og til fram at medlemmene av DumDum Boys har ulike syn på hvordan ting henger sammen. Sånn sett kommer vi ganske tett på bandet, men jeg skulle kanskje ønske at det var litt mer om selve låtene og hvordan de ble til, og litt mer om hva slags musikk og artister som inspirerte dem gjennom de ulike fasene. Til gjengjeld får vi et godt innblikk i banddynamikken. Bildene i boka er gjengitt på glanset papir og holder høy kvalitet. Obligatorisk pensum i norsk rock!

Robert Dyrnes, mannen som ikke bare har tusen jern i ilden men også en imponerende evne til å få ting gjennomført, er nå ute med ny bokutgivelse. For et par år siden var han delaktig i Gleder meg til år 2000; norsk pønk- og hardcorediskografi 1979-2014, men nå er altså fokuset på Tromsø, med Tromsø Brenn!; Rock-, pop- og visediskografi 1963-2016. Begge disse bøkene er layoutmessig bygd opp over samme lest, og dette nye oppslagsverket blir en like essensiell tilvekst til den norske rock-bibliografien. Diskografiene utgjør selvfølgelig hoveddelen av innholdet og er eksemplarisk utarbeidet, men den 10-siders lange innledningen som forteller Tromsøs rockhistorie fra 50-tallet til i dag er også gull verdt. Det samme kan man si om Tromsø Rock 58-75, et 40-siders hefte som opprinnelig ble gitt ut i 1975 og som er reprodusert bakerst i boka. Det er en tidsreise i seg selv, samtidig som det inneholder et vell av artig lesestoff, blant annet artikler med The Pussycats, Modsmen Sect, Tobben & Ero og Erter, Kjøtt og Flesk. Helt bakerst finner vi en vinylsingel, en nyutgivelse av Søt Hævn sin 4-sport EP Asfaltparasitta fra 1981. Singelen er bare med i førsteopplaget som er trykket i 300 eksemplarer, så ikke vent for lenge om du vil sikre deg et eksemplar, bestille kan du gjøre hos Backbeat.

Sverre Knudsen sin bok var trivelig ferielektyre! Kapitlene om The Aller Værste! mot slutten bygger det selvfølgelig opp mot, men ellers er det fornøyelig lesning hele veien i boka som lanseres som en «oppvekstfortelling fra 70-tallet». Det står mye om klær (Knudsen virker nesten like opptatt av klær og ytre framtoning som Patrick Bateman!), men mer interessant er det å lese om hva slags musikk han lyttet på gjennom årene, hvordan tidene forandret seg, spesielt da punken kom. TAV! framstår her mer som et prosjekt som så dagens lys gjennom en del tilfeldigheter enn et sammensveiset band, i hvert fall sammenlignet med andre store band i norsk rock, men det gjør selvfølgelig ikke klassikeren Materialtretthet noe mindre. Bakerst finner vi en liste over utvalgte låter og album som kommer anbefalt av Knudsen, delt inn i før/etter 1977. Albumene i før-77 lista kjenner jeg meg godt igjen i, med innslag som Wishbone Ash (Pilgrimage) og Van der Graaf Generator (Pawn Hearts), Derek and the Dominos (Layla), Pink Floyd (Atom Heart Mother og Meddle) og hele tre album med Cockney Rebel, fullt fortjent. I etter-77 lista finner vi både The Clash og Sex Pistols, sammen med Talking Heads, The Birthday Party, Psychedelic Furs og XTC, for å nevne noen av de jeg også har et sterkt forhold til. Begge albumlistene fungerer bra som en generell lytteguide til god musikk. Det er også en god del svart-hvitt bilder/illustrasjoner i boka, men gjengivelseskvaliteten kunne vært bedre. Klart anbefalt lesning!

Mitt eksemplar av boka hadde 6 blanke sider midt i (side 314-319), dessverre akkurat i den sekvensen hvor Knudsen drar til London og skal intervjue The Clash, så jeg fikk ikke med meg alt av den fornøyelige historien. Skal få fatt i et feilfritt eksemplar, for akkurat dette er et av høydepunktene i boka.

[Fikk etter hvert et erstatningseksemplar fra Aschehoug, det viste seg at feilen med de blanke sidene gikk igjen i flere eksemplarer, så sjekk ditt!]

Jeg har tidligere nevnt den italienske heavy/psych fanzina Vincebus Eruptum, et pent lite enmannsforetak i A5-format. Sjangeren står utvilsomt sterkt i landet for nå er storebroren lansert. Fire Magazine kommer i A4-format og framstår som en langt mer profesjonell trykksak selv om de som står bak åpenbart har den typiske fanzine-lidenskapen i behold. Med sine 80 sider har dette blitt det rene bonanza for de spesielt interesserte. Og da ikke bare innenfor heavy/psych og relaterte sjangere som doom, stoner, sludge, men også 70-talls hardrock generelt. En stor bolk av innholdet består av intervjuer, men du finner også lange artikler og presentasjoner, og selvfølgelig plateomtaler, alt ryddig organisert og presentert flott og fargerikt. Annonsene fra labler og festivaler blir lett en integrert del av helheten.

Av innholdet i de to første utgavene kan nevnes Blue Cheer (der har du linken til lillebror-zina!), Hawkwind (på forsida), Monster Magnet, Blood Ceremony, Spiritual Beggars, Saint Vitus, Hexvessel, Sourvein, Black Mountain, Candlemass, Rival Sons, Purson, Coven, Fu Manchu, Grand Magus, og Electric Citizen, for å nevne noen. Også interessant er at de ser ut til å kjøre en serie med fokus på omslagskunst og plakater, og først ut er Arik Roper (Earth, Sunn O))), Sleep, etc.) og i nummer to presenterer de Rick Griffin (sentral psykedelisk plakatkunstner i 60-tallets California, knyttet til bl.a. Grateful Dead). De har også fått med seg norske Brutus sitt ferske album Wandering Blind, som er omtalt i nummer to. Alt i alt mye snadder å finne i Fire Magazine, som kan bli et Shindig! for de med litt tyngre rockefot, med utgivelse annenhver måned.

Lederen i første nummer gjør det klart at Fire Magazine ikke ønsker å publisere innhold på nett, men i stedet gjøre magazinet til en fysisk utgivelse og opplevelse: «We don’t favor CDs or MP3 … we worship vinyls, limited editions, with creative packaging.» Videre: «We won’t sell it through regular kiosks and newspaper stalls, we want to sell and distribute it on our site and through dedicated distributors and mail orders.» Du finner derfor ikke Fire Magazine på Narvesen og neppe hos noen andre norske forhandlere foreløpig, så du må nok gå direkte til  RockHard (Italia) eller til finere nettbutikker som Forced Exposure (US) og Dusty Groove (US) for å få tak i bladet. Men kanskje i hyllene til Tiger etter hvert?