Dette er en del av Norsktoppen, hvor vi kårer Norges beste album gjennom tidene!
Alle involverte ble oppfordret om å skrive noen ord om sin topplassering. Her skriver Bjørn Skarsem om …
The Dream: Get Dreamy – «I tried to look for you in outer space»
Som et ufo landet Get Dreamy sent på høsten i 1967 – akkurat tidsnok til å bli med i sekken til nissen.The Dream var en kvartett med musikere som hadde en lang og solid fartstid bak seg; Terje Rypdal fra The Vanguards, hadde gått hele veien fra piggtråd, via pop til beat. Tom Karlsen hadde fristet tilværelsen bak trommene i soulbandet little Earl & The Sapphires. Hans Marius Stormoen og Christian Reim var etablerte jazzmusikere, i tillegg til at de hadde vært utmerkete eksponenter for rhythm and blues i Public Enemies.
I 1967 fant de sammen, og både det kommersielle og musikalske ambisjonsnivået overgikk alle andre (The Pussycats inkludert!). The Dream skulle kunne konkurrere med hvem som helst. Så forventningene var skyhøye da Get Dreamy endelig stod i platebutikkene i november 1967. Kritikkene var gode og plata solgte bra. Bandet spilte mye rundt om i landet både før og etter plateutgivelsen, bl.a. vet jeg at de spilte i Steinkjer samfunnshus på etterjulsvinteren i 1968. Til tross for høyt ambisjonsnivå, var det også indre motsetninger. Det har stått å lese flere steder, og Terje Rypdal fortalte meg det selv i et radiointervju jeg gjorde med ham på Levanger i 1987. Hans Marius Stormoen forlot bandet i mai 1968, og The Dream ble ikke det samme som det hadde vært. Nye folk kom til, bl.a. Jan Garbarek, og mange regner også «Dead Man’s Tale» fra Rypdals første solo-LP som en Dream-låt.
Noen gjenforening har aldri vært aktuelt, og dessuten er ikke Tom Karlsen og Hans Marius Stormoen blant oss. Plata kom på CDi 1990, og Wohn Records, visstnok i Sør-Korea, slapp i 2006, uoffisielt, 500 vinyleksemplar på markedet. Coveret var identisk med 1967-utgivelsen.
I 1967 var Terje Rypdal inne i en science-fictionperiode, og både tekstene og musikken bærer preg av det. NRK laget en promotionfilm i excellent tidsriktig svart/hvitt-psychedelia til «Green Things (From Outer Space)» på Munchmuseet. Den ble vist på Pop-korn tidlig i 1968, og har også blitt vist på NRK ved ulike anledninger senere. Kan noen sørge for at den kommer på YouTube?
Musikalsk spriker egentlig plata voldsomt, men allikevel blir det en helhet, og det var vel andre plater fra det samme året som spriket veldig også, uten at det forringer den musikalske kvaliteten og opplevelsen. Over, under og på sidene farer spacelydene forbi, og binder alt sammen. Christian Reim får vist seg fram på «Night of the Lonely Organist and His Mysterious Pals», mens Terje Rypdal farer rundt i fri dressur på hele plata. Det er tydelig at de fire musikerne er i utfolder seg fritt her, uten at det blir lagt hverken kunstneriske eller kommersielle begrensninger. Og det hersker ikke tvil om at Get Dreamy står godt sammen med samtidige plater fra England og USA. Den var fullstendig ulik alt som hadde kommet tidligere og samtidig i Norge.På mange måter kan Get Dreamy sies å være bindeleddet mellom de typiske beatbanda og jazzrocken, for spesielt Terje Rypdal fant fort sin plass der, og Christian Reim var heller ikke borte.
I tillegg til musikken må coveret nevnes. Knut Harlem laget et herlig tidsriktig psychedelisk cover med dobbelt bandbilde i knallskarpe farger, og jeg vet ikke hva Jimi Hendrix mente om coveret, men han likte i hvert fall musikken. Du kan jo bruke «Third Stone From The Sun» som en ouverture, og så la ørene få bryne seg på Get Dreamy i sin helhet.
Bjørn S
NB! På internett finnes et utmerket nettsted som heter DREAM, og salige Willy B. hadde en utmerket artikkel om Get Dreamy i Backstage nr. 3-2007.
Â
Post-rock var og er en genre som i Norge fikk feste rundt da Tortoise først spilte her i 96/97, vil jeg tenke. Dette kom samtidig med fremveksten av miljøet rundt Blå, etableringen av labels som Rune Grammofon og Smalltown Supersound – for slik å være et nytt tenkevis for unge musikere fra jazzutdanning. I en periode fikk vi en rekke norske band som skulle passe inn i denne genren som ellers er nesten like Chicago-basert som grunge på sin side var fra Seattle. Noen år senere forestiller jeg meg at genrens aller beste skive ble spilt inn av Jørgen Træen i Duper Studios / Bergen, våren 2000, – debutskiva A Livingroom Hush til Jaga Jazzist. Godt er det å tenke at vi her har en genreplate som evner også internasjonalt, som ikke kun havner i den klamme sekkebetegnelsen -bra til å være norsk- / terningkast fem i de tabloide Oslo-avisene.
DumDum var helt over the top herlig da jeg hørte Harald Are Lund spille «en demo fra trondheimsgruppa», «Sorgenfri», ei god stund før den kom på singel. – DumDum Boys, tidligere Wannskrækk, med en sang de har kalt Sorgenfri», sa Harald. «Og det får man jo ikke være». Uka etter spilte han b-sida, «Har du hørt», og jeg var allerede dumdumfan. De fortsatte å være utrolig gode, skjønt det avtok noe, fram t.o.m. første lp’en, Blodig Alvor Na Na Na Na Na. (Dumdum er muligens det bandet jeg har sett flest ganger live, 4-5 ganger bare det første året etter mini-lp’en Bapshuari).
Mange forbinder nok jazzgitartrioer med litt innadvendt musikk, avrundet gitarlyd og moderat lydnivå, men Scorch Trio er noe annet. Gitarist Raoul Björkenheim og denne trioen står for et uttrykk som ligger langt nærmere Jimi Hendrix enn John Scofield, her er det ut med Roland Jazz Chorus forsterkeren og inn med Marshall stacket. Tre av deres fire tidligere utgivelser er fremdeles 
Ane Brun fikk gjennomgående strålende kritikker for sitt nye album It All Starts With One. Albumet kommer i to ulike utgaver på CD, en regulær og en «special edition» som inneholder en ekstra CD med 8 bonuskutt, samt en lekrere innpakning. Aller lekrest er selvfølgelig vinylutgaven, hvor de 10 låtene fra albumet er fordelt over 3 LP-sider, og 5 av bonuslåtene fra «special edition» CDen er plassert på den siste vinylsiden. Dette er fine pressinger (*) på tykk vinyl, med utbrettsomslag og tekstene trykt på innercovrene. Kan kjøpes fra 
50 år etter at The Shadows slapp sin «Kon-Tiki» singel, kommer Peter Berry & The Shake Set med sin versjon, som et resultat av et samarbeid mellom 
Første del av Kaizers Orchestra sin Violeta Violeta trilogi ble trykket i 1700 eksemplarer på svart vinyl og 300 på transparent brun. Siden begge disse er mer eller mindre utsolgt, trykkes det nå et nytt opplag på gul vinyl, denne gangen i 500 eksemplarer. Bortsett fra vinylfargen er utgivelsen identisk med første opplag. Ikke alle samlere er spesielt begeistret for denne måten å gi ut «limiterte» opplag på. «Limitert» brukes jo som et effektivt salgsargument, og selve begrepet uthules jo hvis en label ett år etter bare trykker opp et nytt «limitert» opptrykk i en annen farge. Det er jo ikke snakk om en nyutgivelse, men bare et nytt opptrykk av samme utgivelse, som da fører til at den opprinnelige markedsførte opplagsbegrensningen utvides. På den annen side så er det jo en effektiv måte å dempe vinylspekulasjon på, og høye priser på QXL, og det er vel på en måte positivt.