Kategori: Lesestoff

Fra 1978 til et stykke utpå 90-tallet var Puls nesten obligatorisk lesestoff for en gjennomsnittlig musikkinteressert nordmann. Nye Takter var en konkurrent, slik Beat også ble det. Men utover 90-tallet ble markedet for musikkpublikasjoner av denne typen trangere, og på 2000-tallet har vi bare sett spedte forsøk, men få har lykkkes med å få dette til å gå rundt. Unntakene er selvfølgelig metal-blekkene med Scream Magazine i spissen, som har vist en utrolig stayerevne. ENO ser ut til å klare seg bra, og har alltid noe interessant å by på blant sine artikler, men verken de, eller nye Puls, ser ut til å ha tro på at plateomtaler i trykt form har noe særlig for seg i 2012. Så hva kan Puls anno 2012 tilby?

Førsteinntrykket er: glossy papir, mye luft på sidene (områder uten innhold) og mellom linjene, mange bilder, og mye reklame. Prisen er den halve av ENO, men ENO har minst fire ganger så mye redaksjonelt innhold. Puls inneholder ca. 25% reklame, mens ENO holder seg under 10%. Puls inneholder i tillegg ca. 35% bilder, og det er mye. Rønsen antyder at nye Puls vil bli sett på som et indierock-magasin. Det får andre bedømme, men jeg synes ikke fokuset går utpreget i den retning, med artikler om blant andre Björk, Paul Simon, Woodstock og strømmedebatt.

De to artiklene om strømming og debatten rundt inntektsfordeling var faktisk noe av det mest interessante her, selv om jeg er ravende uenig med Rønsen når han i forbindelse med strømming sier at de som «holder seg med en rikholdig platesamling, må bare innse fakta: de sitter på en verdi som kun har nostalgiens interesse». Det er en spissformulering som ikke underbygges spesielt godt …

Totalt sett er jeg litt skuffet over dette comebacket fra Puls i trykt form, men mengden av redaksjonelt innhold kan jo øke i de neste utgavene. Jeg sier uansett lykke til videre, og håper vi ser mer enn en håndfull utgaver før håndkleet må kastes inn. Til slutt, og med fare for å bli betraktet som både nostalgisk og frekk i kjeften: Gi meg heller en musikkblekke på billig papir som flommer over av tekstlig innhold, framfor et glossy bildemagasin.

Lasse Marhaug har uten tvil nok å henge fingrene i. I tillegg til å være Norges mest profilerte utøver innen støysjangeren, driver han labelen Pica Disk, har eget bokforlag, og gjør saker og ting ved Henie-Onstad Kunstsenter og relaterte Prisma Records. Den labelen slipper forøvrig 3 vinylutgivelser i disse dager, blant annet en spennende nyutgivelse av Popofoni fra 1973, som jeg sikkert kommer tilbake til senere her i bloggen. I fjor kom også første nuimmer av Marhaug sin egen fanzine, Personal Best. Jeg fikk ikke rotet meg til å sjekke ut denne før andre nummer var klart nå tidligere i sommer. Undertittelen har endret seg fra «noise, music and beyond» til «fanzine for noise, music and no progress», fargebilder har kommet til, men innholdet er det samme, intervjuer med artister og personer som alle arbeider med eksperimentelle musikalske uttrykk. Gjerne innen sjangre som støy, ambient eller droner, men ikke utelukkende, her finner vi også fine intervjuer med Dylan Carlson fra Earth og Attila Csihar (Mayhem), så litt ekstrem-metal står også på menyen. Artig er det også når Marhaug og Oren Ambarchi legger ut om sine forhold til AC/DC og KISS. Marhaug står selv bak en god del av intervjutene, men ikke utelukkende, og ellers er det av og til artister som intervjuer andre artister, og det er kanskje ikke så rart, siden miljøene rundt disse eksperimentelle sjangrene gjerne består av et mindre antall utøvere og fans som kjenner godt til hverandre. Personal Best tilbyr også fine introduksjoner til norske artister som Fredrik Ness Sevendal og Sindre Bjerga, mens Maja S. K. Ratjke benytter anledningen til å kritisere Statoil og deres sponsing av norsk kulturliv. Nummer 2 kan kjøpes hos Tiger, mens nummer 1 fremdeles er tilgjengelig fra Robotbutikken. Anbefalt lesestoff!

Koppen er del av Metronomicon Audio fellesskapet, og den av dem som beveger seg mest i retning av hip-hop. Jeg har hatt litt problemer med å nyte hans tidligere utgivelser, som tildels har vært anstrengende lytting hvis man ikke har stor sans for Casio-synth blip-blop lyder. Til en viss grad finner vi en del av dette på Good Kopp Bad Kopp også, men som Metromicon sier i sin presentasjon av albumet, dette er litt mindre hektisk enn hans tidligere eskapader. Ellers er beskrivelsen de gir ganske treffende, en «miks av hip-hop, folk, funk, bricolage, glitch and pop». Nå er det nok fremdeles en viss risiko for overdose av stakkato synthlyder, samples og rytmebokser, men både produksjonsteknisk sett og musikalsk er dette uten tvil det beste vi har hørt fra Koppen. Presentasjonen gir inntrykk av et konseptalbum, med en blå «good» side og en rød «bad» side, men musikalsk sett er ikke de to sidene så ulike, det er sannsynligvis tekstene dette bygges over. LPen kommer på hvit vinyl i 300 eksemplarer, og kan bestilles fra Metronomicon Audio eller Big Dipper. 

Amerikanske Ugly Things er en essensiell publikasjon for beat, garage, psykedelia og omkringliggende sjangre, som gis ut bare et par utgaver i året, men de er til gjengjeld nesten for bøker å regne, det nye nummeret har hele 176 sider. Og her gås det både dypt ned i materien, med for eksempel et langt intervju med Johnny Echols fra Love, samtidig som du finner en stor seksjon med plateomtaler. Bladet er også kjent for å skrive om The Pretty Things i hvert nummer, og det bandet skjer det en del rundt for tiden. Ugly Things nevner at livealbumet Live @ The 100 Club slippes i sommer, mens den britiske Fruits de Mer Records  nettopp har sluppet albumet Sorrow’s Children, hvor ulike artister covrer hele S.F. Sorrow albumet, pluss at de slipper en 7″ med The Pretty Things om kort tid. Fruits de Mer utgivelsene kommer jeg tilbake til her i bloggen senere. Big Dipper har pleid å ta inn Ugly Things, men du kan også bestille bladet direkte fra utgiver. Og har du ikke snappet opp nummer 26 ennå, med en stor artikkel kalt «Norway in the 60’s», skrevet av Willy B, bør du raska på, for de har få eks igjen!

Etter å ha holdt det gående i 15 år la Tarkus Magazine inn årene for et par år siden og dermed opphørte landets eneste trykte publikasjon med hovedfokus på progressiv rock. Det er derfor godt å registrere at det nå har dukket opp en potensiell arvtager. Blackmoon har foreløpig kommet med 3 utgivelser, og selv om både layout og innhold har vel ennå til gode å sette seg helt, men fortsetter de å forbedre seg fra utgave til utgave kan dette bli riktig bra. Publikasjonen er hakket mer glossy enn Tarkus, og inneholder mer reklame, men innholdet i siste utgave er fint fordelt mellom plateomtaler, intervjuer (blant annet et langt et med Jethro Tulls Ian Anderson i siste nummer) og bandpresentasjoner, alt med både norske og internasjonale artister. Fokus er heller ikke utelukkende på progrock, og det kan jo bidra til en potensielt større lesergruppe. At det er litt ekstra fokus på Stavanger og omegn er naturlig, siden Blackmoon har base der, men forhåpentligvis klarer de å knytte til seg kontakter fra andre sentrale steder i landet etter hvert. Og klarer de å holde prisen nede på 50-lappen samtidig som innholdet blir litt tykkere, har de fått en fast leser som sier lykke til videre! Alle de tre utgivelsene til nå er fremdeles å få kjøpt fra Blackmoon.

Utstillingen Norwegian Metal – In Concert åpner 30. mars i Galleri MAP i Oslo, men allerede nå er den trykte katalogen tilgjengelig i bokform fra Kolofon Forlag. Boken samler 60 bilder tatt av fotograf Per Ole Hagen fra NRK, og her er det mange blinkskudd fra konserter med for det meste norske ekstremmetal band, de fleste tatt i perioden 2008-2011. Det er lett å se at det visuelle uttrykket er viktig i metal, og norsk black metal har jo satt en ny standard her, noe Peter Beste dokumenterer i sin flotte fotobok True Norwegian Black Metal. Sammenlignet med det praktverket blir dette en mindre essensiell utgivelse, men det er en artig bok å bla i, uansett hva man måtte mene om metal sjangeren og dens sminke- og teaterfaktor. Kan bestilles direkte fra Kolofon eller fra Adlibris. NB: Galleri MAP har i disse dager en utstilling med Sister Rain, hvor de blant annet stiller ut bandets ulike vinylutgivelser, som ofte kom i små opplag, noen med omslag i silketrykk. Denne utstillingen varer til 18. mars, og inkluderer en konsert med bandet fredag 16. mars. Noe å få med seg hvis man har muligheten.

Den italienske zina Vincebus Eruptum var aktiv fra 1999-2002, men våknet til live igjen i 2009, og kommer nå med sitt femte nummer i denne andre perioden. Dette er en liten zine i A5 format og 40 sider, men med fargetrykk på alle sider og en layout som gjør dette til en flott visuell opplevelse. Innholdsmessig er det et skarpt fokus på stoner rock (ikke overraskende navnet tatt i betraktning) og relatert psykedelia, jevnt fordelt mellom intervjuer og plateomtaler. Når den nå også kommer med CD som vedlegg, er det lite å vente på, hvis dette er musikksjangre som fenger deg. Denne «deluxe»-utgaven kommer attpåtil i 500 nummererte eksemplarer, og av innholdet kan nevnes intervjuer med Lee Dorrian (Cathedral og eier av den flotte labelen Rise Above Records), Black Rainbows, Zippo og Gentlemans Pistols. Kan bestilles direkte fra Vincebus Eruptum, og nettstedet deres gir også en bra oversikt over tidligere utgaver.

RaumaRock har på 10 år vokst fra det som sikkert er utgangspunktet for mange festivaler, en vennegjeng som begynner å arrangerer konserter, til en etablert og ikke minst velorganisert festival på alle måter. Nå er boken her som dokumenterer disse 10 årene, mest i form av bilder, sammen med korte og oppsummerende historier. Mange av bildene er nærbilder av enkeltpersoner, det kunne gjerne vært flere bilder av hele band i aksjon, men på plussiden får vi en fin oversikt over plakater og t-skjorter gjennom årene. Artig er det også å lese om den spede begynnelse, om tenåringene som klarer å booke DumDum Boys i 1987, med bilde av bandet i gymsalen sammen med nyetablerte Rauma Rockeklubb. Alt i alt en velfortjent dokumentasjon av historien til en festival som forhåpentligvis vil få nye 10 år, minst. Boken kan bestilles fra RaumaRock.

Morgenbladet har kåret de 100 beste norske albumene gjennom tidene, og i stedet for å irritere meg over at utgivelser jeg ikke liker har havnet høyt opp på listen, eller at favoritter ikke har funnet sin plass der, gleder jeg meg over at det har blitt skrevet mye nytt og bra om gammelt norsk. Og dette videreføres nå med utgivelsen av «Topp 10» bokserien, en bok om hvert av de 10 beste albumene, i tillegg til boken hvor alle 100 albumene på listen omtales. Det er bare å berømme Christer Falck for dette tiltaket, som for øvrig er inspirert av 33 1/3 bokserien fra Continuum Books. Her er det mye fint lesestoff å bla i mens man hører på albumene, og det er også interessant å se hva de 100 artistene har valgt som sine topp-10 album.

En liten kommentar til metoden som er brukt: Prosjektet har plukket ut deltakerne ut fra en sjangerfordeling, som igjen er basert på informasjon fra Musikkoperatørene, Norges største musikkdistributør, og sjangerfordelingen de distribuerte i 2010. I og for seg en god ide, men en sjanger som metal blir da helt klart underrepresentert, siden Musikkoperatørene bare distribuerer en liten del av utgivelser med norske artister i den sjangeren. Her burde man også ha hentet inn tall fra Indie Distribution, som distribuerer og importerer en stor del av det som gis ut av norsk metal. Ellers er det litt skuffende at en sjanger som blues ikke er representert med en eneste utgivelse på listen, til tross for det store antallet aktive utøvere og fans sjangeren har i Norge.

Bøkene er priset litt ulikt hos forskjellige forhandlere, men billigst ser det ut til å være hos Big Dipper og Platekompaniet, som begge tar kr. 149,- pr stk. De som fremdeles synes dette er i meste laget for små hefter på rundt 100 sider, kan kanskje satse på at noen av dem blir å finne på et kommende Mammut-salg … Men hovedboken anbefales varmt.